Man skal være varsom med å kalle en film 'verdens beste'. Men uansett hvor tilbakeholden man er, sniker uttrykket seg frem når man snakker om The Godfather, selv etter 36 år.
Den ytre handling i filmen er godt kjent. Vi blir kjent med mafiafamilien Corleone, både deres dystre og umoralske forretninger, og deres lagdelte og spente privatliv, fylt av gammeldags moral, knugende religion og ekstreme hykleri. Når gamle Don Vito tar avstand fra den ekspanderende narkotikahandelen en gang like etter andre verdenskrig, blir familien styrtet inn i et helvete av krig og svik. Den en gang så samlede familien er splittet og presset, og bare en ny leder, med et helt nytt tankesett kan berge dem.
Den spennende og lyriske historien blir derfor mest å handle om en manns ufrivillige vei mot toppen, en utvikling som skjer helt parallelt med hans moralske forfall og systematiske svik mot alle sine egne verdier. Yngstesønnen Michael Corleone lutres gang på gang. Han vil ikke være noen mafioso, men han stiller opp for sin far av ren hengivenhet. Han vil ikke bli noen drapsmann, men han handler ut fra det som går for å være nødvendighet og fornuft i en verden han ikke engang liker. Han vil ikke bli en kald, hjerteløs skapning heller, men når alle hans forsøk på å søke lykke ender med hjerteskjærende tragedie, sperrer han seg mer og mer inne i et skall av kaldt intellekt der den eneste tillatte følelsen er hevntrang.
Filmatisk står filmen i en særklasse. Coppola har bevisst og virtoust blandet elementer av overestetisert film noir med myke kontraster og gulaktige, skjønne bilder med syttitallets harde, in-your-face realisme. Filmens oppbygging er som en symfoni, med sekvenser i adagio, agitato og ikke minst apassionato. Klimaks der dåp og trosbekjennelse kryssklippes med en serie brutale mord er fortsatt et av filmhistoriens aller største øyeblikk. Her trekker Coppola sammen alle handlingstråder, stilistiske temaer og fullender portrettet av en mann som mister sin sjel. Det går kaldt nedover ryggen og tårene renner av pur beundring.
Al Pacino er for all del en god skuespiller enda, men han har aldri siden vist så mange nyanser i sitt spill som han gjorde her som unge Michael. Dette er så langt fra den høyrøstede karismamaskinen han senere ble til som det går an å komme. James Caan, John Cazale, Talia Shire og Robert Duvall er alle sammen slående inspirerte og selvsikre i sine første roller av betydning, mens Marlon Brando satte et nesten-punktum for sin turbulente karriere med den ikonsike rollen som Don Vito Corleone. Etter dette var det bare én rolle av format igjen for ham, betegnende nok under samme regissør.
The Godfather er en film som skaper filmnerder. Det er ikke det at du må være filmnerd for å sette pris på den dypsindige, spennende historien og de subtile personportrettene, men har du kimen i deg, kan dette være filmen som får deg til å bikke over til oss. Og dette er det eneste forbeholdet jeg kan komme på når det gjelder denne filmen. Skulle hatt flere terninger å kaste med her...
Teknisk The Coppola Restoration betyr heldigvis ikke at vi får The Godfather: Redux. Hvorfor regissøren skulle tulle med Apocalypse Now! må da fuglene vite, men har lykkeligvis ikke gjort det her. Istedet får vi en ren, pen originalversjon med enda strammere bilde enn før, og enda bedre lyd. Jeg er ikke storligen imponert, hvis jeg bruker den forrige utgaven som utgangspunkt. Det er ikke lett å få bildene gjennomgående skarpe når så mange av dem ble filmet i sparsom lyssetting, og det er dessuten noe ekkelt slep å se i flere bilder. Lyden er forbedret, men det er ikke så mange scener som tar i bruk bakhøyttalere og sub.
Coppolas kommentarspor utgjør alt ekstrastoffet på de enkeltvise utgavene. Det er detaljert, av høy kvalitet, men litt tørt og med mange pauser. Det virker som om han allerede ved starten gruer seg til alle timene han skal sitte å snakke. Fra et underholdningssynspunkt hadde det gjort seg med en bisitter her, for eksempel en av verdens mange kapasiteter på nettopp denne filmen.