Entourage - Sesong 6 (2009)

Stayer

Det nærmer seg muligens slutten av denne serien, men det er ikke noe i sesong seks som bærer bud om dette. Fortsatt friskt og proft, med bare ørlite tegn til repetisjon. Kan se mye mer av dette, jeg.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook14.07.11

Fotogalleri

Vince (Adrian Grenier) er tilbake på topp etter knallsuksess med Scorseses versjon av The Great Gatsby. Han har mye fritid før neste film skal ta til, men et aktivt libido, kjekt utseende og stjernestatus forhindrer ham i å kjede seg særlig lenge ad gangen. Attpåtil blir han utsatt for innbrudd og stalkere og engasjerer seg i sine venners liv. E (Kevin Connolly) innser at hans managementfirma ikke er liv laga, men får et brått og uventet tilbud fra toppen av bransjen. Turtle (Jerry Ferrara) innser også viktige sannheter, som at han kanskje, muligens har noen gode forretningsidéer, men at han vet ingenting om forretningsdrift. I et brått anfall av modenhet begynner han på skolen igjen, og det viser seg å være ulemper og fordeler med å ha Jamie Lynn-Sigler (i en flott rolle som seg selv) som kjæreste.

Johnny ”Drama” Chase (Kevin Dillon) forblir seriens desidert morsomste og mest underholdende karakter, samtidig som han er ryggraden og hjertet i den lille gjengen. Jeg er oppriktig spent på hva Dillon skal foreta seg etter Entourage.

Ari Gold (Jeremy Piven) er hakk i hæl bak ”Drama” i underholdningsverdi. Firmaet hans flyter fra suksess til suksess, men samtidig må Ari takle uventede problemer som truer med å forgifte hans – forbausende – vellykkede privatliv.

Det er et faktum at filmer og historier med et pasifistisk og anti-militært budskap ytterst sjelden finner sted i utopiske, fredelige samfunn uten krig og vold. Tvert imot, disse budskapene lar seg mest effektivt formidle på et bakteppe av krig og grusomhet. Trekk så en parallell til Entourage, som foregår i en by og et sosialt lag som har blitt verdenskjent som en stinkende pøl av løgn, falskhet og lureri. For temaet for Entourage er integritet og ærlighet. Overfor seg selv, overfor kolleger og venner, overfor koner og kjærester og – i litt mindre grad – overfor sine forretningspartnere. Es kjæreste Ashley (Alexis Dziena) advarer ham i rene ord; han må ikke ”bli som alle andre i denne byen”. Idealene har sin pris, det legges det ikke skjul på heller. E erfarer det når Ashley ikke tåler sannheten, Ari setter en millionhandel på spill på grunn av en blanding av ego og integritet og Turtle og Johnny lider på henholdsvis kjærlighetens scene og, vel, på scenen. Likevel er moralen klar og hard; noen ganger kan idealisme og ryggrad skaffe deg langt, langt mer i livet enn kortsiktige gleder du bløffer og lurer deg til. Eller så er du like fattig, men du kan iallfall se deg selv i øynene i speilet hver dag. Ari demonstrerer for øvrig til fulle at han ikke er noen bad guy. Han har blant annet en svært høy ekteskapsmoral, til tross for alle profanitetene som renner fra ham.

Det er mulig dette også er en Hollywood-produsert drøm, og en dyktig manipulasjon. Jeg ser ikke bort fra at denne serien om vakre, rike, berømte mennesker hadde blitt ganske så uspiselig om den ikke hadde idealer. Men den har det, så den er ikke det.

Fine gjesteroller der blant annet David Schwimmer, Mark Wahlberg og ikke minst Matt Damon spiller versjoner av seg selv. Damon går langt i å vise seg som pretensiøs og nifst intens.

Teknisk
Greie bilder og lyd, men ekstrastoffet er av vekslende kvalitet. Life On the Top-featurette’en er særs meningsløs. Hvis man har sett sesongen er den bredfull av repetisjoner av hva som skjedde og veldig lite analyse. Har man ikke sett sesongen, blir det en ødeleggende stabel spoilere. Bakomfilmen om opptakene på racerbilbanen er morsom, også fordi den setter søkelys på seriens ønskedrøm-aspekter. Kommentarsporene er etter min mening skuffende. Selv om de er veldig, veldig mange som snakker og ler i munnen på hverandre, er det lange perioder der ingen finner på noe å si. Det hadde vært bedre med seriens produsent og forfatter Doug Ellin alene.