True Blood - Sesong 2 (2009)

Vampyrsåpe

Masse blod, naken hud og overnaturlige vesener klarer ikke å dekke over det faktum at dette kun er en såpeopera på steroider.

Av Martin LahlumFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook07.07.10

Fotogalleri

Se flere bilder

Så var suksesserien True Blood tilbake, og mer enn noen gang forbløffer denne seriens kassasuksess meg. Jeg ble ikke alt for imponert over første sesong, som til tross for å være underholdene var et ganske middelmådig stykke filmatisk arbeid, og denne gangen renner det rett og slett over. True Blood er intet mindre enn en såpeopera med unormalt mye blod og sex.

Kjærlighet er det repeterende temaet, og de mange krangel-/forsoningsscenene er til å bli flau over, der de kunne ha vært tatt ut fra en skrøpelig mexicansk såpeopera. Det eneste som drar denne serien videre, i mine øyne, er dens aktive bruk av cliffhangere ved slutten av hver episode, men ettersom jeg mistet mer og mer interesse for karakterene og den fantasiløse historieutviklingen fungerte også disse dårligere og dårligere.

I motsetning til første sesong, hvor handlingen ble lagt til småbyen Bon Temps, og alle de merkelige hendelsene som skjedde der i møtet mellom mennesker og vampyrer, har sesong to separert de fleste av byens og seriens hovedkarakterer til individuelle handlinger som i svinnende grad overlapper hverandre, før den ”grandiose” avslutningen.

Sookie og Bill blander seg inn i hendelser som fører dem ut av Bon Temps på leting etter en eldgammel vampyr som har blitt borte, Sam har sine problemer med den nyankomne menaden Maryann (som forhekser Tara inn i en fortryllende verden av ekstatisk sex), og vurderer å rømme fra stedet i det en ny, forførende kvinne ankommer byen, mens Jason har forvillet seg inn i en vampyrhatende, kristen sekt for å finne Guds mening med ham. Oppe i alt dette møter vi en ille tilbredt Lafayete, som sitter lenket i kjelleren til stedets ledende vampyrer for brudd på deres lover.

Det er ladet opp til mye dramatikk, og det får du da også, men samtidig som historiene flettes på billigste vis sammen, så er den konstant overhengende kjærlighetsdramatikken et ankepunkt man ikke kan overse. For å skape litt drama kastes karakterene ut i de grelleste krangler, for så å finne hverandre igjen i kjærlighet og sex. Det er som om manuset er skrevet av en kåt fjortenåring. For sex er noe True Blood fortsatt satser sterkt på. Og det er nok på grunn av nettopp denne nakenheten og den skitne stemningen og handlingen at folk lar seg forføre til å overse seriens opplagte svake sider, og omfavner denne lett underholdene, men stadig tynnere såpeoperaen.

Teknisk
Bildet (med format 1.78:1) er som ved første sesong veldig bra, men med tanke på at denne sesongen også er utgitt på blu-ray, burde ikke valget være vanskelig for de som har mulighet til å se begge formater. Det er tross alt ikke HD-kvalitet på bildet på dvd-utgivelsen. Bra til dvd å være er det dog. Lyden kommer i Dolby Digital 5.1, og er akkurat så god som man forventer av den.

På første sesongen slo man til med seks kommentarspor, og det må naturligvis overgås denne gangen, så her får vi servert sju spor (med skuespillere og staben). I tillegg til disse er det lagt til to innslag fra den fiktive verdenen serien utspiller seg i. The Vampire Rebot: Special Edition er en ”nyhetssending” om de største vampyrnyhetene det siste året, og Fellowship of the Sun: Reflections of Light er fire veiledende innslag for et sunt, kristent, antivarmpyrsk liv. Det forbløffer meg at noen har giddet å i det hele tatt å lage dette, for det er bare uinteressant tull fra ende til annen. Initiativet er for så vidt greit nok, men innsatsen er skrøpelig.