Blake Edwards er kanskje mest kjent som regissøren bak filmene om Den rosa panteren, men det er ikke tvil om at "Drømmekvinnen" er bortimot like kjent blant publikum. Og de som ikke husker tittelen, husker i hvert fall Bolero-scenen.
"Drømmekvinnen" handler om komponisten George Webber som forhåpentligvis har sett bedre dager. Til tross for at han tilsynelatende har alt, havner 42-åringen oppi sin egen midtlivskrise med dunder og brak når han får øye på Jenny, i Bo Dereks skikkelse. Hun er for sikkerhets skyld på veg til sitt eget bryllup, men dette stopper ikke den driftige Webber. Han risikerer både karrieren og forholdet til Samantha Taylor (Julie Andrews) for å bli bedre kjent med "Drømmekvinnen".
Under et besøk hos sin sjeledoktor blir George bedt om forklare hvor fantastisk denne kvinnen er, på en skala fra en til 10. Og på bakgrunn av denne scenen har jeg aldri forstått hvorfor denne filmen originalt heter "10"; den handler jo om en kvinne som Webber gir karakteren "11". Det finnes ikke en eneste tier-dame i denne historien.
Uansett, George er hektet, og oppsøker blant annet Jennys tannlegefar for å finne ut mer om kvinnen som gjør ham tullerusk. Og etter fylling av seks hull i tennene fortsetter George å fylle seg gjennom resten av filmen, men sper ut alkoholen med en del smertestillende tabletter. (Dudley Moore framstår i grunn rimelig likt i denne filmen som han senere gjorde i "Arthur"). Webber følger etter drømmekvinnen på hennes bryllupsreise, og selv om han selvfølgelig burde latt være, redder George Jennys ektemann fra den sikre drukningsdøden. Jenny blir så takknemlig at hun føler at hun må takke komponisten, og hun viser seg å ha et relativt liberalt forhold til ekteskapets trofasthet. Bolero.
"Drømmekvinnen" er ingen stor film, men en film mange har et forhold til. Det er liksom en komedie, og Dudley Moore er morsom han. Likevel har den mer enn morsomheter å by på, og en av filmhistoriens mest kjente midtlivskriser fenger publikum også utenom vitsene. Bo Dereks inntog på sexsymbolmarkedet gjør sitt til det, men jeg tror det rett og slett er en form for "filmatisk sjarm" som fanger meg mest. Filmen er rett og slett trivelig. Interessant er det uansett at filmene fikk 18-årsgrense da den kom - SÅ mye "Bolero" er det ikke.
Denne filmen ser du at er gammel, men bildet er i det minste 16:9-optimalisert. Bortsett fra det er kvaliteten så som så.. Det er heller ikke noe bonusmateriale utover scene-aksess. Lyden er i Dolby 2.0 (mono), og viser også tegn på alder. Ikke noen imponerende utgivelse, teknisk sett.
Historien om livskrisen til George Webber inneholder godt skuespill, god posering fra Derek og sist men ikke minst masse flott filmmusikk av Henry Mancini. Har du ikke sett den bør du se den, men ikke forvent mer enn en hyggelig og litt lattermild stund foran skjermen.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
