Det Syvende Segl (1957)
"Du som er så jævla dum skal spille menneskenes sjel"
Setningen er talende for den nedadgående filantropiske ånd i Bergmans mesterverk Det Syvende Segl (1957), hvis tittel refererer til Johannes åpenbaring i Den Nye Testamentet, der jordens undergang manifesterer seg idet "lammet bryter det syvende segl". I Bergmans film serveres også apokalypse-stemning, og det så det riktig svir.
Den ytre historien er lagt til middelalderen, og Ridder Blok (Max Von Sydow) kommer utslitt hjem etter å ha kjempet i korstogene i Europa. Han finner hjemlandet Sverige ødelagt av svartedauen og menneskelig forfølgelse. Det er dommedags-stemning i landet, og duket for de store eksistensielle tankene. På stranden der han har kommet i land, møter han straks Døden, som forteller at det er på tide å pakke sammen, Bloks tid er kommet. Men Blok er ikke klar for å dø, -han vil finne meningen med livet først (!), og inngår derfor en avtale med Døden om å spille et parti sjakk. Hvis Blok vinner, skal han få en ny sjanse til å leve videre. Sjakk er Dødens favorittspill, og prosjektet er selvfølgelig håpløst, men det gir iallefall Blok en utsettelse som han bruker til å forsøke å finne ut av de største av mysterier.
Blok har erfart at korstogene som i utgangspunktet skulle være "til Guds ære", ikke har ført til annet en rekke grusomheter. Han er sliten og bitter, men når han spiller sjakk med Døden, føler han at han LEVER: "Jeg kan røre mine hender, blodet renner gjennom mine årer, og jeg spiller sjakk med Døden!", sier han oppglødd, med et av de få smilene han viser i filmen.
På grunn av spillet, blir han på stranden en stund før han begynner på reisen hjemover. Der møter han en skuespiller med kone og barn,og etterhvert en smed med kone, en knekt, pluss et par figurer til. Sammen skal de krysse skogen for å komme til Bloks slott, og veien er en metafor for flukten fra døden. Gjennom dette persongalleriet presenteres de evig splittede holdningene til livet og døden:
Hedonister sier: "Et, drikk og vær glad!", og troende, i en eller annen form, har følelsen av å alltid leve med døden på skulderen. Noen ser ikke Døden engang, selv ikke når han er tilstede i egen, mørke skikkelse. Filmens forteller identifiserer seg først med den ene karakteren og dennes livssyn, så med den neste. Dette er så MESTERLIG gjort, og særlig replikkene er så skarpe, ja GENIALE hele veien gjennom, at de virkelig tar pusten fra deg. Personenes varirerte forhold til det å dø, manifisterer seg svært tydelig i en uforglemmelig scene mot slutten av filmen, der hver og en blir tvunget til å presentere seg for Døden, som stikker innom på overraskende visitt. Personenes blikk er plassert svært tett på kameraaksen, og gir en ubehagelig nær følelse. Bergman bruker ofte en teknikk der personene kommer tett mot kamera. Lekkert.
Blok er en typisk agnostiker, noe som er forrykende godt visualisert i en scene i kirken, der han betror sin angst for Det Store Intet til en prest. Samtidig henvender han seg til en Jesusfigur, og gjennom Bergmanns geniale dialog og regi (kamera inntar også Jesus' point of view), blir det i realiteten en samtale mellom tre. Blok, presten og Jesus, i en slags treenighet. Bloks største frykt er at det kun eksisterer tomhet. Han beklager seg: "Det MÅ være noe mer. Ingen kan leve med døden, og gå mot INGENTING."
Det er altså ikke småtterier vi får servert, men Bergman har en misjon: Å få oss til å virkelig innse at vi skal dø, og på den måten hjelpe oss å overvinne dødsfrykten, akseptere døden, slik at livet blir levelig. Skjønn det, da!!! Det er disse store tankene som blir servert oss, og som filmen dypest sett handler om. På den måten er filmen svært intim. Ideene omkring tingenes eksistens er noe alle mennesker beholder som sine mest private tanker, og det er svært imponerende at Bergman har funnet et så sterkt og personlig visuelt språk å servere dem i. -Og for noen forrykende replikker som bærer fortellingen!!!
Døden er den aller største taktiker, og Blok ligger an til å tape sjakkspillet, men forsøker å jukse, - han river ned brikkene når han er satt i sjakk, og håper at Døden ikke husker posisjonene. Blok glemmer (eller VIL glemme) at ingen slipper unna. Døden husker.
Selv om filmen oser av dommedag og eksistensielle tanker, har Bergman vært så smart å bruke mye humor, veldig burlesk selvfølgelig. Særlig morsomt (OG alvorlig) er hvert møte med Døden. Det er mange scener i filmen som man skulle tro har fungert som direkte inspirasjons-kilder for Monty Phyton-gjengen. Humoren er like bisarr og mørk, og det harseleres med kristendommen. I Det Syvende Segl kryr det også av riddere i trikot, dumme narrer og fulle vertshusgjengere, så likhetene med Monty Phyton er faktisk mange.
Bergmans dynamikk, særlig balansen mellom satire og dypt alvor, er beundringsverdig. Så er også Sven Nykvists legendariske filming, der hvert bilde er fullt av dybde og uttrykk. Skuespillerne består av Bergmans faste klikk på den tiden (Gunnar Bjørnstrand, Bengt Ekerot, Nils Poppe, Bibi Andersson, Inga Gill, Åke Fridell, for å nevne noen) , og alle fortjener de beste lovord. Filmen bærer preg av at både regissør og skuespillerne har teaterbakgrunn, men hva så, når regissøren får uttrykt det han vil? Bergman er en av verdens største dramaturger, og kan trygt nevnes i samme åndedrag som Ibsen, Servantes, Shakespeare, Goethe, Dostojevski...
DVD-utgivelsen fra Criterion Collection er akkurat det man kunne håpe på. Den har ekstra lydspor med kommentarer om restaureringen av filmen, eget spor som demonstrerer scener av filmen før og etter behandlingen, en Bergman-biografi og muligheten til å høre filmen på engelsk. Filmen er også tekstet på engelsk, men ikke på svensk. Den tekniske bildekvaliteten er blitt bra, klar og kontrastrik, upåklagelig til en så gammel film å være, og man bærer derfor lett over med et par slitasjeriper.
Det Syvende Segl er en film man ønsker å se om igjen med en gang, for å oppdage flere detaljer og flere bunner, og riktig suge den til seg, i håp om å bli "smittet" av Bergmans geni. Mange av filmens scener og replikker står som klassikere i ettertid.
blog comments powered by Disqus