The Astronaut's Wife (1999)
'He's not your husband. Not anymore.'
Rand Davich hadde ikke regien på så mange filmer før han lagde The Astronaut’s Wife i 1999 (- ingen, faktisk), men noen uerfarenhet merkes sannelig ikke på dette praktverket av en film. Jeg hadde vel egentlig ikke store forventninger til filmen heller, når sant skal sies, og det kan kanskje være noe av årsaken til suksessen den gjør hos meg?
Jillian Armacost (Charlize Theron) er lykkelig gift med astronauten Spencer (Johnny Depp), og tilværelsen er både rosenrød og fin. En dag Spencer er på en romreise, banker NASA på døren og forteller at de har problemer. Det viser seg at de har mistet kontakten med Spencer og kollegaen Alex (Nick Cassavetes) i et par minutter, men at de nå har berget dem inn i romfergen igjen og at de er på vei hjem. Ting er allikevel ikke bare fryd og gammen etter at de kvikner til. Spencer bestemmer seg for å slutte som astronaut og tar en sjefsjobb hos en stor flyprodusent og paret flytter til New York. At noe alvorlig er galt får vi mistanke om når Alex dør dramatisk av slag i Spencers avskjedsparty. Alex’ kone, Natalie (Donna Murphy), begår selvmord i sin egen manns begravelse. Herfra spinner fortellingen et nett av indisier og hint om at noe ikke er som det skal være, og som psykologiske thrillere flest blir det hele tiden sådd tvil om hvem som egentlig holder på å bli sprø.
Filmen har en suveren evne til å holde spenningen gjennom hele historien, og den blir aldri kjedelig. Når du tror du har plottet klart, endrer den retning igjen, og du er like spent på hva som skjer rundt neste sving. Helt til det siste er du ikke sikker…
Både Johnny Depp og Charlize Theron fortjener hemningsløs ros for det de presterer her. Theron er svært levende hele tiden, og så langt jeg kunne registrere, sluttet hun aldri å overbevise meg om hvilke psykiske kvaler hun led. Depp er selvsagt ikke mye mindre overbevisende, og matcher Theron svært bra. Charlize Theron kjenner vi fra store filmer som Siderhusreglene (1999), Djevelens advokat (1997) og Woody Allen -filmen Celebrity fra 1998, og er en relativt ny stjerne på Hollywood-himmelen. Med sine 25 år er hun med i ikke mindre enn 6 filmer i produksjon i 2000. Johnny Depp er vel et navn som neppe trenger mer introduksjon. Siden sitt store gjennombrudd som Edward i Edward Scissorhands (1990), har han medvirket i flere store filmer som What's Eating Gilbert Grape (1993) og Fear and Loathing in Las Vegas (1998). Senere dukker han også opp i Sleepy Hollow (1999). Et like så interessant innslag er Joe Mortons opptreden som NASA-agenten Sherman Reese. Morton er som skuespiller en gammel traver og er å finne på spiller-listene i et 30-talls filmer bare det siste tiåret. Ikke uventet gjør også Morton en fremragende innsats i denne storyen.
Som jeg var inne på tidligere, er det ingenting som tyder på at denne filmen er en debutfilm fra Davich’s side. Kamerabruken, og settingen i filmen er utsøkte stort sett over hele fjøla, og innimellom får man inntrykk av at man mister litt tid, uten at filmen er klippet. Eksempelvis innleder Spencer og Jillian en heftig scene i et cocktailparty, der bildet roterer sakte, og plutselig befinner paret seg hjemme i sin egen seng. Snedig! På toppen av det hele kommer også en veltilpasset filmmusikk som er med på å forsterke innlevelsen i handlingen.
I seg selv er bildekvaliteten utmerket gjennom det hele - i anamorf 16:9 widescreen selvsagt. Dette er vel en av de få psykologiske thrillerne jeg har sett som ikke er utpreget mørke, eller der vesentlige deler av handlingen foregår i dunkel belysning. All den skremmende effekten filmen formidler skjer altså gjennom selve handlingen og skuespillernes prestasjoner. Nydelig med andre ord. Et annet særtrekk er hvor nøytralt bakkanalene blir benyttet, og man legger ikke merke til dem om man ikke lytter spesielt. Lyden blir forøvrig levert i detaljert og ren Dolby Digital 5.1
Som ekstramateriale får man ikke så overdådig mye, men jeg har da absolutt sett det verre. I tillegg til teksting på alle skandinaviske språk samt scenevalg i 20 kapitler finner vi trailer, biografier om skuespillere og regissør samt den egentlige slutten som ble klippet bort til fordel for en litt mer kommersiell, uten at jeg skal gå nærmere inn på detaljene her. Det hele er pent pakket inn i animerte menyer med en veltilpasset musikk. Godt håndarbeide av Sandrew Metronome her.
Filmen fortjener soleklart en femmer, men jeg er litt usikker på om storyen holder til en sekser – kanskje også på grunn av manglende ekstramateriale? Tvilen kommer til slutt tiltalte til gode. Anbefales på det varmeste!
blog comments powered by Disqus