Sjarmerende, men pratsom romantisk komedie fra fransk veteran.
Franske Claude Berri har lang fartstid som regissør, manusforfatter og produsent. At han er en rutinert herremann redder dessverre ikke Sammen er vi mindre alene fra å bli en relativt ufarlig romantisk komedie. Stilsikkert er det, bildene er sterkt badet i gylne farger, verre er det med det dramaturgiske. En karakterdrevet historie som dette krever mer mellommenneskelig konflikt enn hva tilfellet er her. Det er mye sjarm og varme, men mye av det blir dessverre pratet bort.
Vi møter Camille (den alltid fabelaktige Audrey Tatou), en småspist og ensom renholdsarbeider som er flink til å tegne. Hun møter blyge Philibert som bærer tversoversløyfer i fullt alvor og har en utrolig historiekunnskap. De bor i samme bygning, hun på loftet og han i en overdimensjonert leilighet sammen med livstrøtte Franck. Influensa fører til at Camille flytter inn hos dette umake paret og problemene begynner.
Franck er kokk seks dager i uken, hver mandag besøker han sin syke bestemor og resten av uken lever han livet med piker, vin og sang. Camille ser seg mektig lei på hans destruktive livsstil, men etterhvert oppdager de at sammen er man mindre alene. Herfra og ut gir historien seg selv, egentlig.
Franskmennene har sin egen måte å fremstille romantikk på, som i mine øyne er litt både og. I denne filmen er det masser av sjarm som jeg gjerne skulle sett mer av, problemet er at det ofte blir vel seriøst og demed settes sjarmen i skyggen av unødvendige samtaleemner. Det er best i starten, i samspillet mellom Camille og Philibert, hvor de to karakterene er såpass forskjellige at man fort skjønner det ikke er de det kommer til å handle om.
Kjemien er allikevel best her, spesielt når ensomheten og blygheten til Philibert utfordres av en mer freidig Camille. Også Franck og Philibert er sjarmerende romkamerater. Synd er det derfor at Philibert etterhvert settes mer på sidelinjen for å gi plass til den gryende romansen til Camille og Franck, som igjen føles litt merkelig. Den kjemien får jeg ikke til å stemme, og derfor mister filmen litt balanse mot slutten. Når bestemoren etterhvert flytter inn i den gigantiske villaen, ser vi igjen noe av den sjarmen som preget begynnelsen, men det er dessverre ikke nok.
Når tempoet er så sakte som her, bør styrken ligge i dialogen og rollefigurene. I så måte er Camille til å begynne med en svært interessant karakter, men etterhvert mister hun den styrken som gjorde henne så tiltalende i starten. Philibert er det komiske innslaget her, men han viser også mer menneskelige aspekter som gjør ham spennende. Dessverre begrenses han bare til å være klovn. Franck er kanskje den minst interessante av de tre, en mer typisk livshater som lærer seg å leve. Vi forstår han har hatt det vanskelig, empatien er til stede men sympatien uteblir. Det starter lovende, men havner midt på treet. Dessverre.
Teknisk
Dessverre ikke noe ekstramateriale å spore her. Kunne jo for eksempel vært interessant og hørt et kommentatorspor med veteranen Claude Berri om hvordan han jobbet. Kanskje sammen med Audrey Tatou.
Bilde og lyd må vel sies å være helt ok. Vel balansert Dolby Digital 5.1 uten store forstyrrelser. Bildet, som presenteres i 16:9 fullskjerm, kan til tider bli noe mørkt og de sterke jordfargene utkonkurrerer hverandre i noen scener, slik at fokuset og blikket forskyves. Dette kan ha noe med den digitale overføringen å gjøre, at DVD ikke håndterer så nærmest maleriske farger som filmen til tider har.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Utgivelsen: 
