Fuglene (1963)
Åpner dører der de ikke finnes.
Fotogalleri
Det gir alltid pur filmglede å se en Alfred Hitchcock-produksjon, og The Birds fra 1963 er intet unntak. Som vanlig under Hitch's hånd er selv ikke den minste detalj overlatt til tilfeldighetene, og alle aspektene ved filmen er nøye gjennomtenkte. På forhånd. Hitchcocks genuine (og sjeldne) forståelse for filmspråket gjør filmen til en ganske uvanlig seeropplevelse. The Birds er en film man føler trang til å se mange ganger - for å studere og glede seg over Hitchcocks brillianse.
Endel folk med irrasjonell frykt for fugler kan kanskje spore redselen sin tilbake til den gangen de snek seg til å se The Birds en gang i barndommen. Fra filmens begynnelse til slutt står fugler - i alle former og fasonger - i sentrum for handlingen. Historien starter i en dyrebutikk der Melanie Daniels (Tippi Hedren) støter på Mitch Brenner (Rod Taylor), som er ute etter et par "kjærlighetsfugler" (lovebirds). Luften er ladet, og en udefinerbar spenning oppstår mellom Melanie og Mitch. Når Melanie senere oppsøker ham sjøveien, blir hun uventet angrepet av en måke, og dette er begynnelsen på det sinnssyke fuglehelvetet som skal ramme den lille landsbyen utenfor San Francisco - der hele handlingen finner sted.
Fuglenes angrep på mennesker aksellererer i frekvens og råskap, og de blodtørstige skapningene krever liv. De angriper til og med en hel skoleklasse med små barn på vei hjem, og trenger seg inn i folks hus. Hitchcock spiller mesterlig på menneskers behov for å finne en logisk forklaring på slike unaturlige fenomener. Og på seerens trang til det samme. Annie Hayworth (Suzanne Pleshette), mor til to av de angrepne barna, skylder i et hysterisk anfall på Melanie, fordi hun mener at alt startet da denne kom til byen, og som publikum må det innrømmes at tanken også faller en inn. Man lurer på om (den tilsynelatende) planteringen i første sekvens - der Mitch sier noe om at man burde ha dårlig samvittighet for å holde fugler i bur - er lagt ut som moralsk motiv, og at Melanie på et slags kosmisk samvittighetsplan virkelig HAR skylda. At dette er Hitchcocks budskap.
Men neida. Hitchcock er smartere enn som så, og ligger unna enhver rasjonell forklaring - noe som etter hans skjønn ville gjort filmen til science fiction, og ikke horror. Allikevel har han lagt inn en lang sekvens der personene FORSØKER å finne en naturlig forklaring på hendelsene - uten å lykkes. Dette skjer i en kafe der Melanie kommer i snakk med Mrs Bundy (Ethel Griffies), en profesjonell ornitolog. Denne benekter at det er mulig for fugler å utføre masseangrep på grunn av manglende intelligens og agressivitet, og betviler hele hendelsen. Med hennes sterke uttalelser og troverdige framtoning manipulerer Hitchcock oss til et øyeblikk å lure på om alt egentlig bare har hendt i Melanies sinn. Andre tilstedeværendes meninger, som at naturens hevngjerrighet er et bibelsk tegn på verdens undergang, eller at det er menneskeheten som står bak ved å forsure livet på planeten og gjøre livet vanskelig for fugler og dyr, er også utsagn man tror er vesentlige for forståelse av filmen - men gåten forblir ubesvart, og Hitchcock øker dermed spenningsnivået til det uutholdelige.
Subtilitetens mester gir oss også små humoristiske øyeblikk. Mens man i kafeen diskuteter de blodige fugleangrepene, gir serveringsdamen ordre (off): "Three southern fried chickens! Baked potatoe on all of them!" Et annet sted i filmen ser vi et komisk bilde av de to kjærlighetsfuglene som står i passasjersetet i bilen ved siden av Mitch, og legger seg synkront over til siden i svingene. Hitch opptrer som sedvanlig som statist i egen film - denne gangen kommer han ut en dør i følge med sine to terriere. De subtile grepene gjennomsyrer The Birds (og Hitchcocks øvrige produksjoner) på alle hold.
Hitchcock benytter seg av filmelementene i perfekt tilmålte doser, det vil si i mengder som framhever hans intensjon. Lydbruken i The Birds er spesielt aktiv, og atmosfæren forteller mer enn den meget sparsomme dialogen - og ofte mer enn bildene. Fugleskrikene er et sentralt dramatisk element, og lyden er manipulert slik at den uttrykker en vemmelig gjennomtrengende og forvridd intensitet - som om den skjærer seg rett inn i nervesystemet. Den blir en psykologisk pine.
DVD-utgaven behandler atmosfærelyden og effektene godt, men dialogen lider noe under et grøtete blikkbokspreg. Lyden finnes både i engelsk originalversjon og fransk dub - begge i Dolby Digital 2.0 mono. Bildet er i 16:9 fullskjerm (i format 1.85:1), har tydelige detaljer, nydelig avdempede farger, gode kontraster, men skjemmes av ullenhet på hudpartier i flere bilder. Det er få forstyrrelser å spore, og mange bilder til nytelse, både på estetisk og intellektuelt nivå.
En UHYRE interessant dokumentar på halvannen time følger med denne DVD-utgaven (som er en såkalt "Collector's Edition"), der man får vite alt man lurer på hva angår den kompliserte (og på den tiden innovative) tekniske utførelsen av The Birds. Vi ser og hører Hitchcocks datter Pat Hitchcock O'Connell fortelle om sin fars arbeidsmetoder, Tippi Hedren beretter om første møte og arbeidsforholdet til regissøren, samt at mange andre sentrale medvirkende kommer til ordet med sine erfaringer og betraktninger. Her kan man lære mye om film!
Bonusmaterialet tar ikke slutt med dette. Det finnes også en seksjon med en slutt som aldri ble filmet, og som derfor presenteres i form av dreiebok og bilder fra storyboard. Det er litt synd at man ikke har mulighet til å fryse bildet, siden teksten blir stående i ganske kort tid. Gjennom den samme formen presenteres også en utelatt scene og en ren storyboardsekvens. I tillegg har man en morsom sak, nemlig filmopptak av Tippi Hedrens kameratest som hun gjorde før hun fikk rollen. Vi har også den obligatoriske traileren, produksjonsnotater, biografier, fotografigalleri og undertekstmulighet - kun på engelsk.
Det er godt gjort å skape så mye horror ut fra en såpass infantil tanke som "tenk om alle milliardene av fugler i hele verden sammensverget seg mot menneskene og gikk til angrep!", og mange vil nok huske The Birds som en av de nifseste filmene de noen gang har sett. Filmen er sterkt å anbefale, særlig i en så teknisk bra OG rikholdig DVD-utgave som denne - som faktisk vipper filmen helt opp til toppkarakter.