1940, og Blietzkrieg’en mot England er i full gang. Tyskerne forsøker forgjeves å bombe engelskmennene til underkastelse. De sta britene tar noen forholdsregler; de sender barna ut på landet, vekk fra industrielle og urbane bombemål. Søsknene Peter, Edmund, Susan og Lucy blir sendt til den pussige professor Kirke (Jim Broadbent) og hans strenge husholderske Mrs. McCready (Elizabeth Hawthorne). Den yngste av dem, Lucy er den første som oppdager at garderobeskapet i det ellers tomme rommet på loftet er en port til en annen verden. Men etter å ha foretatt noe faenskap, må alle fire snart finne et gjemmested og velger dette skapet.
De ramler ut på den andre siden i landet Narnia. En tilfrosset, kald verden, der Heksa Hvit kaller seg for dronning og terroriserer innbyggerne. Innbyggerne er for det meste fabeldyr fra mange lands mytologier, samt snakkende og intelligente dyr. De fire får vite at det finnes en gammel profeti. Fire unge mennesker skal komme fra en annen verden og hjelpe den gode kong Aslan å gjenerobre landet og få slutt på den hundre år lange vinteren. Og dette var vanskelig nok, om de ikke skulle ha forrædere blant seg.
Historien skulle være godt kjent gjennom flere filmatiseringer, TV-serier og ikke minst de bestselgende bøkene av C.S. Lewis. Og jeg kan godt si med en gang at dette ikke er noen dårlig film heller. Disney har lagt seg i selen for å gi barna en helt egen Lord of the Rings, og det er ikke spart på noe av effekter, skuespillere eller produksjon. Filmen lider likevel av en rekke problemer, og noen av dem trekker filmen brutalt ned fra nivået til for eksempel LOTR.
Hovedproblemet er regissør Andrew Adamson. Jeg elsket Shrek-filmene hans, men i sin debut med mennesker viser han betydelige mangler. Det verste er at han ikke mestrer den vanskelige oppgaven det er å instruere barn. Talentfulle barn er ganske greie skuespillere, de gjør det de får beskjed om til punkt og prikke. Derfor må regissøren vite nøyaktig hva det er han vil ha. Det visste nok ikke Adamson, for de fire mangler i det meste av filmen helt kjemi, og kroppsspråk og minespill bringer tankene til animasjonsfilm. De er overdrevne, overtydelige og tjener i liten grad historien eller engasjementet. Dette går seg til utover i filmen, noe som antakeligvis skyldes at de fire barna selv klarte å finne en ekte kjemi seg imellom. Men underveis irriterte jeg meg kraftig over usympatiske Ed (Skandar Keynes) som ikke hadde rutine nok til å finne dybder i rollen selv, og svært lite hjelp fra regissøren. Det samme med masete og undergravende Susan (Anna Popplewell). I denne historien har hun minst å gjøre av de fire, og tidvis virker det som om hun er glemt. Og når hun gjør oppmerksom på sin eksistens, er det ved å kjefte. Spesielt på Peter (William Moseley), storebroren som helt ufrivillig har fått en masse ansvar og sliter med å gjøre sitt beste. Moseley gjør for øvrig en fin figur, og er et av filmens sterkeste kort, sammen med lille Lucy (Georgie Henley), en supertalent på 8-9 år med bøttevis av sjarm. Og jeg lar meg ikke lett sjarmere av småbarn på film, la det være sagt.
Et annet problem er Heksa Hvit, spilt av Tilda Swindon. Ikke at hun ikke gjør det beste hun kan ut av rollen og utnytter hver minste trevl i heksas onde replikker. Problemet er at selve ansiktet hennes er for veikt, denne rollen burde blitt spilt av en skuespillerinne med mer fysisk autoritet. Særlig i blikk og kjeve, hun skulle hatt sintere øyne og kraftigere hakeparti. Okay, det høres kanskje dumt ut, men det er faktisk en iøynefallende svakhet med det som skal være en ond og truende skurk. Hun virker snarere som en bitter, anemisk småskolelærerinne. Og det kan jo for så vidt være at det skremmer mange av filmens publikummere.
Heldigvis er det mye å glede seg over i Narnia. Effektene er flotte, feilfritt gjennomført, lekende og vakkert. Det ligger mye herlig kreativitet bak de glidende kameraføringene, og mange scener oser av skaperglede. Den gleden datanerder føler når de får et kjempedigert budsjett og beskjed om å ta pusten fra tilskuerne. De data-animerte dyrene er overbevisende og livaktige, og Aslan selv er skikkelig imponerende, slik han må være. Stemmene er av kjente skuespillere som Liam Neeson og Dawn French, og selv synkroniseringen med dyremunnene er perfekt. Skuespillerne som spiller gjennom animerte dyr gjør en gjennomgående god jobb, og er med på å gjøre dette til en flott illusjon. Noen av de levende skuespillerne utmerker seg også. Jim Broadbents professor Kirke er en gåtefull, men vennlig skikkelse som jeg gjerne skulle sett mer av. James Macavoys nervøse faun er glitrende, likeså den onde dvergen Ginarrbrik, spilt av Kiran Shaw.
Selve historien er pen og rettlinjet, lett å følge, lett og engasjere seg i og godt fortalt. Dette skal faktisk Andrew Adamson ha mye av æren for, siden han har redigert, utvidet og forkortet boka ut fra sine egne favorittscener og minner.
Alt i alt fikk jeg en bra opplevelse av denne filmen, og jeg hadde nok hakket mindre på detaljer om ikke ambisjonsnivået var så svimlende høyt. Men hvis man skal opp i de øverste divisjonene, må man finne seg i å bli sammenliknet med toppfilmene. Som underholdning for de som er for små til Lord of the Rings, er imidlertid dette bra vare. Hvis man skal sammenlikne med det alminnelige nivået på filmer for et yngre publikum, er dette himmelhøyt over gjennomsnittet. Og det er vel ikke rent få voksne som vil glede seg over denne fantasireisen heller, med eller uten barn i sofaen.
Teknisk
Til og med innpakningen er lekker. Et flott cover med Narnias våpenskjold, og når man åpner det finner man en gjengivelse av garderobeskapet. Disney har nok tenkt at dette skal bli en film barna vil se om igjen, og da er det en fin touch med at de da går til ”garderobeskapet” i form av et DVD-cover. Inni finner man noen stive kort med klassiske bilder fra fortellingen, samt en hendig oversikt over ekstrastoffet. Som jeg bruker nå….
Bilde og lyd er kort sagt perfekt. Det skulle da bare mangle på en moderne storproduksjon. Bildet knivskarpt, lyden dynamisk og detaljert, både i stille skogscener og store slagscener.
Filmen kommer for øvrig med norsk, alternativt lydspor. Finfint for de som har barn og slipper å lese tekstlinjer, men nivået er på barnetimestadiet. Jeg kan ikke forestille meg at barn som er store nok til å klare å følge teksten vil velge denne lyden.
Ekstrastoffet er overveldende. På den første platen er det to kommentarspor, enten produksjonsteamet, eller regissøren sammen med de fire barneskuespillerne. Begge er informative og hyggelige, selv om det siste nok er mest underholdende. I tillegg er det en feature med tabber fra innspillingen. Denne er usedvanlig lite morsom, men så er det jo strengt tatt ikke den type film heller. Gudene vet hvorfor det er med.
Mer artig er Narnia-funfacts. Man kan se filmen mens det dukker opp tekst-fakta underveis.
På disc to tar det av så det holder, og jeg ble av og til lettere panisk av alle undermenyene som åpnet seg. Den første ekstra-filmen er en dokumentar om regissør Adamson og hans ”debut” som regissør, iallfall med levende mennesker. Ganske bra, selv om det aldri nevnes at han hadde bare moderat peiling på hva han holdt på med. Deretter en film om barna under innspillingen. Jeg syntes det fort ble kjedelig, men kanskje barn liker det. Pluss for at featurene er tekstet.
Under Evolution of an Epic finner man først forfatterens biografi. C.S. Lewis’ liv oppsummeres på under fire minutter. Respektløst kort, men sikkert pedagogisk ment for de yngre, og jeg har ikke noe imot at barn oppfordres til å lese bøker. Cinematic Storytellers er åtte korte, konsise intervjuer med fotografer, effektmenn og andre viktige brikker i produksjonen. Creating Creatures handler om hvordan de ulike CGI-skapningene ble til, hvilke tanker som lå bak, referansene til boka og så videre. Ganske bra saker, men omfattende – elleve sekvenser i alt.
Under Creature, Lands & Legends finner man Creatures of the World. Kort sagt biografien (hentet fra bøkene, ikke filmen) til alle de viktigste karakterene (til sammen elleve stykker). Underholdende på en gammeldags måte. Til slutt to interaktive features; et kart over Narnia der man kan bevege seg rundt, trykke enter og få mer informasjon om området. Datagrafikk, filmklipp og bra voice-over på alt. Veldig bra, særlig hvis det kommer flere filmer. Til slutt Legends in Time, en interaktiv tidslinje, en for Narnia, en for ”vår” verden som man kan klikke inn på.
Puh. I tillegg er det et påskeegg; gå inn på regissørstolen under menyen for Evolution of an Epic. Ganske morsom.
En helt fremragende presentasjon av en nesten helt vellykket film.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Utgivelsen: 
