Utgivelsen: 
Haywire (2011)
Lean mean machine
Steven Soderberghs forsøk på å lage en agent-action-thriller i Jason Bourne-stil får godkjent, takket være underholdende action og fine moves fra hovedrolleinnehaver Gina Carano.
Fotogalleri
Mallory (Carano) er en operatør innen privat etterretning og problemløsning. Etter et rutinemessig blodig oppdrag i Barcelona overtaler hennes sjef og eks-elsker Kenneth (Ewan McGregor) henne til å ta et lettvint oppdrag med en britisk agent (Michael Fassbender). Bak det hele trekkes det i trådene av fordekte amerikanske og europeiske maktmenn spilt av Michael Douglas og Antonio Banderas. Men Mallory er ikke sprellemann for noen.
Soderbergh er en snodig fyr som snart kan lage tunge filmer som Traffic, snart tøysefilmer som Ocean‘s 11, 12, 13 og så videre. Det er faktisk ikke helt lett å se om Haywire er tøys eller alvor, for produksjonen er så gjennomført hyperprofesjonell . Soderbergh byr villig på seg selv som både håndverker og kunstner, enten det er tettklippede og stilige actionsekvenser eller temabestemte farge- og lysfiltre og smålekre estetiske detaljer i ansikter og interiør.
Jeg bestemmer meg likevel for at det er mest tøys, for jeg klarer ikke for mitt bare liv å finne noe interessant i historien om renkespill innen en privat sikkerhetstjeneste og Soderbergh gjør ikke et eneste seriøst forsøk på å problematisere eksistensen av slike firmaer. Noe som kunne vært interessant. License to kill på anbud, liksom? Det er en betydelig mengde moralske dilemmaer her, som filmen bare trekker på skuldrene av.
Det som løfter filmen, er selvsagt skuespillerne. Det er godt å se Douglas i form igjen. Litt herjet, litt eldet, men autoritær og sterk som få. Banderas har omsider fått voksenroller, og folk som McGregor og Fassbender svikter simpelthen ikke. Gina Carano selv er faktisk filmens svakeste kort, innimellom er det veldig tydelig at hun er valgt hovedsakelig for sine talenter innen kampsport. Likevel glimter hun til når det trengs, og jeg utelukker ikke at den tøffe damen kan vise muskler også som skuespiller, gitt en rolle som tvinger mer ut av henne.
En stilsikker og tøff bete underholdning for en fredagskveld, men Soderbergh kunne godt gitt oss litt mer å tenke på tillegg.
Teknisk
Helt og holdent problemfrie bilder og lyd. Fargeforvrengningene skal altså være sånn.