Svidd gummi, vanvittige stunts, en fryktelig tøff bil som utmanøvrerer politibilene. Med tvetydig og gåtefull handling som lukter av både protestfilm, eksistensialisme og kanskje noe overnaturlig.
Kowalski (Barry Newman) leverer biler. Han skal levere en trimmet Dodge Challenger i San Francisco innen en tidsfrist ingen vet hvem som har satt eller hvorfor. I løpet av den pittoreske turen i halsbrekkende fart får vi glimt av Kowalskis fortid som viser at han har vært en hedret soldat, en ærlig purk som mistet jobben, han har kjørt både bil- og motorsykkelløp. Er han en adrenalinjunkie på sitt livs farligste strekk, en edel, men desillusjonert mann som er villig til å ødelegge seg selv på jakt etter mening - eller bare en flyktig sjel på vei gjennom uendeligheten?
Vanishing Point er en "anti-estasblishment"-film, men motkulturen skildres heller ikke som en udelt idyll, her finnes dopselgere, halliker og gale sektledere. Kanskje er det derfor Kowalski har mistet håp, den verden av orden og disiplin han forlot ga ham ingenting, og han ser ikke et alternativ og det eneste som gjenstår er hans maniske behov for fart, som igjen kan være en metafor for at han vil tvinge frem en endelig løsning om ikke annet så for seg selv.
Tross all denne arty og "europeiske" måten å lage film på, er hele filmen en fullblods bilfilm med herlige stunts, stilige krasj og alt sammen så deilig analogt og uten spor av jukset som preger så mange moderne filmer.
En såkalt muskelbil var uhyrer av noen biler; vettløst kraftige motorer, lavt giret for maksimal akselerasjon, kombinert med sexy, men uregjerlige karosserier og heller upålitelige hjuloppheng og styreegenskaper. Det krever sin mann å holde et slikt monster under kontroll hvis man er gal nok til å trå gassen i bånn. Regissør Richard Sarafian har hatt de samme problemene med alt tankegodset forfatterne Hart og Infante har utstyrt denne filmen med, og det er ikke fritt for at det ble temmelig mange pretensiøse bulker og riper i produktet. Likevel var det en fartsfylt tur jeg er glad jeg var med på.
Bildet
Det er en rekke småfeil underveis, som hakk, synkronisering som kommer og går og små perioder med ullent bilde. Men mesteparten av tiden satt jeg og tenkte "kan de virkelig klare å gjøre noe sånt med en film fra 1971?" For det meste virker det nemlig uforskammet skarpt og livaktig, som om filmen var 10 år gammel, og ikke 37.
Lyden
Det høres jo imponerende ut med DTS-HD, men selv om oppløsningen er god er det bare en pent renset versjon av originallyden som var i stereo. Det holder mål, men imponerer ikke.
Bonus
Pent kommentarspor med regissør Sarafian. Han trekker på årene og lyder av og til sliten, men han har mange gode anekdoter. Ellers bys det på en finfin bakomfilm der flere skuespillere også er med, og pussig nok en skravlete Chris Cornell fra Audioslave. Her ville jeg heller sett Tarantino, som hyllet denne filmen i sin egen Death Proof…men jeg mistenker at denne bakomfilmen ble laget før dette. Okay segment om Dodge Challenger ved en bande entusiaster, originale trailere og artige ting du kan gjøre om PCen din tar Blu-ray.
Men hvor er de åtte minuttene fra Director's Cut'en som kom på DVD? Den mangelen trekker jeg et terningøye for.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Utgivelsen: 
