Hirata drømmer om å spille golf på de utsøkte golfbanene på Hawaii. Han har faktisk gått så langt som å bestille reisen dit, men plutselig blir han overbevist om at han må til Island for å holde minnestund for sine avdøde foreldre som omkom i en elv på sagaøya. Dette er nemlig en gammel japansk tradisjon, og de avdøde vil ikke få fred før denne seremonien har funnet sted.
Dermed endres ferieplanene og Hirata stiller inn kompasset i retning av en helt annen vulkanøy enn hva som opprinnelig var ønsket. Hawaii og Island viser seg raskt å være to motpoler, noe Hirata virkelig får erfare på sin reise.
Fridrik Thor Fridrikssons film er på mange måter en transnasjonal film hvor svært ulike mennesker fra svært ulike nasjoner og kulturer møtes på en liten øy nord i Atlanterhavet med knappe 300 000 innbyggere. Hiratas reise utvikler seg til å bli en road movie på tvers av øya i en gammel og stivfrossen Citroën, en tur hvor han skal komme til å møte mange mennesker.
Cold Fever er glimrende i sitt persongalleri. Hirata er den fornuftige og åpenbart suksessfulle japaneren med en hederlig misjon. I tillegg blir vi presentert for spinnville islendinger og minst like spinnville amerikanere. Kjæresteparet Jack og Jill står plutselig og haiker midt i det bitende kalde isødet og viser seg å være en dårlig investering for stakkars Hirata. I tillegg møter han en amerikansk dame som fascineres av å ta bilder under begravelser.
Fridriksson lykkes elegant i å portrettere Island for en ukjent turist, men heldigvis fremstår ikke filmen som en reisebrosjyre fra StarTour. Til dette er karakterene for komplekse og irrasjonelle. Island fungerer tvert i mot som et polart Texas med cowboyer og truende episoder, stikk i strid med hvilket som helst romantiserende bilde man måtte ha av øya.
Man får nesten håpe at filmen ikke er representativ for det islandske folket. Det er vel en kjent sak at innbyggerne der er glade i sterk alkohol og at de fyller vommene sine med de finurligste matretter, men deres ytterligere væremåte byr på mange overraskelser. På et visst punkt får man følelsen av at Hirata er fortapt i et isolert og forfrossent helvete, men det er også dette som gjør den svarte komedien så treffende.
Lite ante jeg at Island skulle være det reneste Texas, men i etterkant av Cold Fever har jeg full forståelse for regissørens vinkling. Måten han finstiller manuset ved hjelp av dyktige og troverdige skuespillere vitner om storhet. Komikken slår an, stemningen er fortryllende og filmens driv inn i det ukjente er forførerisk. Nettopp derfor bør du nok undersøke denne islandske godbiten nærmere.
Teknisk Denne utgivelsen er dessverre ikke mye å skryte av. Bildet presenteres hovedsakelig i 2.35:1 med unntak av de ti første minuttene som vises i en ganske liten boks midt på skjermen. Problemet er derimot at filmen ikke er optimalisert til 16:9, noe som betyr at vi står igjen med 4:3 letterbox. Dette er ganske skammelig i forhold til dagens standard. I tillegg til dette er bildekvaliteten ganske laber grunnet en del unødvendig støy.
Lyden kommer i stereo, noe som i og for seg er passende nok for en film av dette kaliberet. Lydsporet er på ingen måter sjenerende.
Denne anmeldelsen har tatt utgangspunkt i en boks fra SF Norge ved navn The Silver Screen Selection. I tillegg til Cold Fever finner vi også Italieneren, Stemninger og Ti kanoer i denne boksen. Felles for alle filmene er at de mangler ekstramateriale.
Hans Petter Moland får vist samtlige av sine filmer, inkludert nykommeren En ganske snill mann, når han er Kosmoramas æresgjest. Frem til og med tirsdag 16. mars er det film som gjelder i Trondheim.
Utgivelsen: 
