Utgivelsen: 
Fifty Pills (2006)
Fifty Pills
Frekk, frilynt og rask amerikansk ungdomskomedie som prøver å bryte det de få tabuene som finnes igjen. Hadde den bare vært morsom, så…
Darren (Lou Taylor Pucci) er et gudsord fra landet, sendt på college til heftige New York. Takket være dårlig innflytelse fra romkameraten Coleman (John Hensley) havner han raskt i trøbbel på grunn av et eskalerende partyliv. Ved juletider truer rektor med å hive ham ut med makt, med mindre han betaler 1000 dollar som han skylder i undervisningsgebyr. Coleman tilbyr hjelp. 50 ecstacy-piller som kan selges for 20 dollar stykket. Så den puslete nerden blir en dealer, til fortvilelse for nesten-kjæresten hans Gracie (vakre Kristen Bell).
Regissøren Theo Avgerinos har laget en kvikk film, og både det velskildrede New York-miljøet og det kledelige soundtracket fortjener godord. Det er beklageligvis alt som fortjener godord. For det er noe fryktelig galt med en amoralsk og rask ungdomskomedie som ikke er morsom i det hele tatt.
Skuespillerne er ikke håpløse, og et par av dem kjenner vi jo igjen fra tilsvarende filmer som American Pie. De er ikke gode og kommer ikke til å drive det langt som komikere, men de er ikke håpløse. Ideen bak manus er enkel og god, og selv om knark står sentralt i handlingen blir filmen verken imot eller for partydop. Darren trives ikke med rollen som dealer, men det er fordi Gracie ikke liker det og fordi han ikke liker riskene jobben medfører. Han har ikke motforestillinger mot å pushe noe som i grunnen er en nifs blanding av syntetiske hallusinogener og stimulerende stoffer. Faktisk er ikke replikkene helt håpløse heller. Ikke så rent få av karakterene er klisjeer og det sies mye dumt, men replikkene driver tross alt handlingen fremover og kler for det meste karakterene.
Som enhver komiker kan fortelle, det viktigste er ikke hva du sier, men hvordan du sier det, ofte i hvilken brøkdel av et sekund du sier det. Veldig ofte var det lett å forstå hva som skulle være morsomt, men replikkene faller steindøde til bakken. Delvis fordi de bare blir tørt fremført, uten timing, nerve eller presisjon, men også fordi samspillet mellom skuespillerne er ikke-eksisterende. Det virker som om de fremfører små monologer på skift; mens den ene snakker sitter bare den andre og venter på turen sin uten å trekke oss inn i hans eller hennes reaksjon. Den eneste som fungerer er Hensley, muligens fordi Coleman hans er så cool at hans fraværende væremåte kler karakteren.
Manglende kontinuitet og slurvete fotografering understreker inntrykket av amatørarbeid og på slutten bryter også historien sammen. 50 Pills er ikke på noe tidspunkt original, men av en eller annen grunn finner filmskaperne på at de skal dytte noe merkelig moral inn i det hele og så avslutte det hele i en fart med noen fryktelig dårlig utførte klisjeer. Filmen varer i åtti minutter, og kanskje de fant ut at om ikke annet skal vi komme i mål før et skjema til nitti minutter. Vel, denne anmelderen satte i det minste pris på akkurat det.
Teknisk
Bildet er helt uproblematisk. Litt variabelt i kvalitet, men aldri direkte dårlig. Lyden er uforskammet god, flott oppløsning og fin bruk av bakhøyttalere og hard lyd på musikken.
Sone 1 utgaven av denne filmen inneholder visstnok en del ekstrastoff. Det slipper vi unna her, og det gir et ekstra øye på terningen.