Utgivelsen: 
The Last Shot (2004)
FBI Pictures presents...
Steven Schats (Matthew Broderick), aspirerende og arbeidsløs regissør, får bakoversveis når filmprodusenten Joe Devine tilbyr ham tidenes kontrakt: han får regissere sitt eget manus med fullstendig kreativ kontroll. Det han ikke vet, er at han brukes i en stingopearsjon mot mafiabossen John Gotti og at Devine slett ikke er en produsent, men heller en FBI-agent. Hele produksjonen er et storstilt skalkesjul for å spille på gnisningene mellom mafiaen og arbeidernes fagforening.
Dette kan høres ut som et tvilsomt utgangspunkt for en film, men faktum er at The Last Shot er basert på en sann historie. Selvfølgelig er mye endret, men selve konseptet er tatt direkte fra en føderal operasjon fra åttitallet. Mesteparten av filmen er oppspinn, og sett bort fra hvilken rolle de mest sentrale figurene spiller i komplottet ser de ikke ut til å være basert på de virkelige innblandede på noen måte. Dette gir forfatter-regissør Nathanson stor frihet til å forme historien slik han vil uten å måtte bry seg om å forholde seg til hva som egentlig skjedde.
Hvilket burde resultert i en bedre film enn det gjorde. Forholdet mellom Baldwin og Brodericks figurer fungerer stort sett godt, og spesielt Baldwins Devine har en reise å ta gjennom filmen. Han sliter åpenbart både med at han manipulerer en stakkar til å tro at livet hans kommer til å forandre seg til det bedre, og det at han selv blir engasjert i liksom-prosjektet og ikke ønsker å måtte dra pluggen ut av det. Det er i forholdet til andre figurer filmen sliter. Det er en stor mengde bikarakterer her som ikke har noen slags utvikling og dukker opp her og der uten noen særlig påvirkning på handligen. Dette hadde gått greit om de ikke var viktige for historien eller hoverkarakterene, men de fleste av dem burde faktisk spille en viktigere rolle. Schats’ forhold til kjæresten (Calista Flockhart) og til broren (Tim Blake Nelson) har for eksempel ingen tilfredsstillende løsninger, og lignende løsrevne tråder er strødd over hele filmen.
The Last Shot sliter i det hele tatt med struktur og oppbygning. Presset fra mafiaen er nesten ikke å ense, og Tony Shaloubs talenter blir på ingen måte utnyttet i hans rolle som krimboss. Likedan går FBI med på Devines krumspring uten å stille særlig med spørsmål. Dessuten er ingen av de ’sjokkerende vendingene’ i nærheten av å være sjokkerende, og har liten eller ingen innvirkning på historien. Resultatet er at handlingen ikke har press fra noe hold, og ruller jevnt og trutt fremover uten noen hindringer eller spenning om man ser bort fra Devines personlige konflikt. Hele filmen dupper liksom rundt i vannet uten å bli dratt med av noen strøm.
Men den har en del morsomme øyeblikk og flere replikker som burde lure litt latter ut av deg. Flockhart får utnyttet den lille tiden hun har på skjermen, og Joan Cusack er som alltid morsom i sin rolle som filmprodusent. Å se dem behandle materialet med en såpass spissfindig komisk holdning gjør det tydelig at om filmens satiriske side hadde blitt mer lagt vekt på, kunne dette blitt en sterk komedie. Men siden manus og regi er så usikker, vinglende og inkonsekvent i balansegangen mellom drama, humor og spenning blir The Last Shot aldri den filmen den kunne og burde ha blitt. Vil du ha en underholdende film om kaoset rundt en filmproduksjon, bør du kanskje heller lete opp Living in Oblivion.
Teknisk
Det er ikke så mye å si om bildet og lyden i The Last Shot. Billedsiden kan bli litt blass til tider, men det har mer å gjøre med lyssetting enn med digital etterbehandling. Stort sett er bildet rikt og fritt for problemer. Det samme gjelder lyden. Som i de fleste andre komedier har ikke utnyttelse av surround så mye å si, og filmen leverer det som forventes av den.
Den mest interessante biten i ekstramaterialet er et filmet møte mellom Garland Schweickhardt, Dan Lewk og Gary Levy, FBI-agenten og manusforfatterne/regissørene filmen er basert på. De møtes her for første gang på ti år, og det er åpenbart et par spørsmål filmmakerparet gjerne vil ha svar på. Her kommer det fram at Lewk og Levy under planleggingsfasen av ’filmen’ hadde mistanke om at mafien var inne i bildet og at de trodde Schweickhardt selv var en gangster med en agenda. Annen informasjon kommer også til overflaten, og det er åpenbart at hva som egentlig skjedde er en historie med langt mer rom for spenning, intriger og satire enn hva Nathanson endte opp med å skrive.
Av de fire klippede scenene er det bare en som virkelig helt er fjernet fra filmen, og med god grunn. Litt mer interessant er en håndfull med klipp av Robert Evans, produsent av Gudfaren og Chinatown. Planen var at disse skulle fungere som en litt annerledes fortellerstemme, men regel nummer en når det kommer til fortellerstemmer er at man ikke skal bruke dem om det ikke tjener noen hensikt. Dette var tilfelle i The Last Shot, så Evans ble klippet ut. I tillegg til dette får du en snutt med forkjellige tagninger fra Joan Cusacks scener. Ganske morsomt.
Til slutt leverer DVDen et kommentarspor med Bathanson og Broderick. De er et ganske underfundig par, og om kommentarsporet ikke er overveldende informativt, så har det i det minste en litt spesiell dynamikk.