Libanon (2009)
Full av inntrykk
Gulløvevinner med vekt på klaustrofobi. De umiddelbare minnene rettes mot Das Boot.
Fotogalleri
Stikkordet er klaustrofobi. I halvannen time legges synsvinkelen til fire menn som opererer en stridsvogn i forbindelse med Israels okkupasjon av Libanon. Det føles klamt, intenst og tar garantert pusten fra deg ved flere anledninger. Her ser vi virkelig hvordan Samuel Maoz lykkes med filmformatet til noe som på sett og vis kunne vært lillebroren til Das Boot.
Begrensningene i rom legger likevel ingen demper på handlingen. Her har vi fire velutviklede karakterer som bygger på regissørens egne minner fra krigen. Felles for alle soldatene er at alt de har trenet på nå skal foregå i virkelige omgivelser. Akkurat den situasjonen ville kanskje tatt knekken på de fleste av oss, og det formidler Maoz på eksellent vis.
Manuset, med vekt på soldatenes første møte med krig, gir rom for fortvilelse og angst samtidig som utførelsen blir ulidelig spennende med tanke på den begrensede synsvinkelen. Realismen som leveres i samsvar med klaustrofobien fanger publikum på en måte som er få regissører forunt. Hadde bare kinosalen vært en smule varmere og luftfuktigheten høyere kunne undertegnede sverget på at han satt i stridsvognene sammen med de fire soldatene. Enn så lenge får man klare seg med nærgående kamera.
Krigssjangeren sammen med Gulløven fra Venezia har bidratt til å skape enorme forventninger. Libanon skuffer i så måte aldri.
Denne anmeldelsen har tatt utgangspunkt i en visning ved Kosmorama Trondheim Internasjonale Filmfestival.