Fear and Loathing in Las Vegas (1998)
"When the going gets weird, the weird turn pro."
Ikke at vi vet så mye om det, men en syretrip kan ikke være veldig annerledes enn filmen "Fear and Loathing in Las Vegas".
Hunter S. Thompsons etter hvert legendariske bok fra det om skulle være et streit journalistoppdrag i casino-byen, men som endte som en utrolig subjektiv, særdeles narkopåvirket jakt på den ekte amerikanske drømmen, har blitt filmatisert av Terry Gilliam, kjent for å lage filmer ganske langt fra allfarvei. Abslutt riktig mann til å tolke denne utrolige historien. I rekken av snodige produksjoner som "Time Bandits", "Brazil" og "12 Monkeys" står Fear and Lothing støtt som en av de mer bisarre og morsomme filmopplevelser man kan ha.
Hunter (under aliaset Raoul Duke) og hans venn Dr. Gonzo reiser til Las Vegas i en innleid cabriolet, med et helt apotek i bagasjen. De skal dekke et motorsykkelløp, men de sporer bare helt av i den ene rusen på toppen av den andre. Før de i det hele tatt nærmer seg bakken igjen, er løpet vel overstått uten at de har fått det med seg, hotellrommet er fullstendig rasert, og de havner inn i neste sak: en politikonferanse om narkotika avholdes i byen... Gonzo og Duke hiver seg inn i nye runder med syre og andre stoffer, og mens de virrer rundt på jakt etter en eller annen form for sannhet vikler de seg lenger og lenger inn i (og ned i) et slags forvirret helvete. Gilliam selv liker å sammenligne historien med Dantes inferno.
Johnny Depp spiller Thompson med en innlevelse og dyktighet som gjorde at vi ikke oppdaget at det var hr. Depp før rulletekstene etterpå. Han brukte måneder sammen med forfatteren i oppvarmingen til filmen, og har tillagt seg Thompsons stil og stemme på en veldig effektiv måte. Dr. Gonzo er en helt nødvendig motspiller, og Benicia Del Toro gir denne figuren et verdig (men sinnssykt) ansikt. Depp og Del Toro spiller mot hverandre som de aldri har vært noen andre enn Duke og Gonzo, og i filmen overtar den ene marerittet når den andre er i ferd med å lande. Sammen er de dynamitt.
Filmatisk har Gilliam brukt veldig effektive grep for å gi seeren følelsen av å være med. Det brukes helt spesielle perspektiver, forvrengte bilder, folk og interiører som oppløses i datagrafikk, spesielle kamerabevegelser og lyssettinger som virkelig river seeren med. Dekorasjonene er det også klasse over: hotellrommene til de to røverne er virkelig verdt et syn! Rekvisitt- og kostymefolkene har også gjort en fabelaktig innsats.
For noen vil filmen være en irriterende og evigvarende beskrivelse av paranoide rusopplevelser, men litt dypere ser man at Duke legger merke til at dette narkolivet kjører ting helt på skeive, og vi aner det desillusjonerte perspektivet til de som ble "hengende fast" i den glade rus-tiden på slutten av sekstitallet når de fant ut at det egentlig ikke var noen løsning. Kanskje blir denne avstanden til det som skjer ikke tydelig nok, til tross for en voiceover med konstante observasjoner fra boken.
DVD-utgivelsen har 16:9-optimalisert 2.35:1-bilde, et Dolby Digital 2.0 (Pro Logic) lydspor, og en del bonusmateriale: noen scener som ikke ble med, tekstsider om Depp, Del Toro og Gilliam, en kort dokumentar om filmen, traileren for filmen og for "12 monkeys" og det var vel det. Ikke den mest omfattende DVD-tittelen vi har sett, men over gjennomsnittet. Bildekvaliteten var det overhodet ingen ting å si på, men Pro Logic-lydsporet var litt matt og romlete.
Det er ingen måte å bringe denne opplevelsen tilbake til papiret (skjermen) igjen. Fear and Loathing er en opplevelse; les boka eller se filmen! Anbefales sterkt!
blog comments powered by Disqus