Metallica: With The San Francisco Symphony: S&M (1999)
'You ever heard the one about the rock band who wanted to play with a symphony?'
Michael Kamen er en modig komponist, det skal han ha. Han har ledet flere prosjekt der han har dirigert et orkester som spiller sammen med andre artister, blant annet Pink Floyd, Bob Dylan og Eric Clapton. I 1999 bestemte han seg for å ta skrittet fullt ut, og kontaktet det som har vært det mest bråkete, råeste og et av de mest populære bandene gjennom to tiår: Metallica. Resultatet er Symphony & Metallica. Det sier seg selv at det er to forskjellige målgrupper med i spillet, men det som uunngåelig så ut til å bli en total kulturkollisjon, gikk glatt over til middelaldrende, snippkjolekledte overvektige herrer som reiser seg fra setene sine og brøler "Hey! Hey! Hey! Hey!".
Det er 2-3 år etter at Metallicas forrige konsertvideo, Cunning Stunts, ble tatt opp, men det kan ikke sies at medlemmene av Metallica har blitt så særlig mye modnere. Jeg synes oppriktig synd på garderobeassistenten deres og er i det hele tatt imponert over at Kamen fikk overtalt dem. Om man liker blandingen hardrock/symfoni, er vel en smakssak. Musikken til Metallica er sentral hele tiden, mens orkesteret fyller den mer ut. Dette passer bedre på noen sanger enn andre; kombinasjonen fungerer spesielt godt under framføringen av balladene. Wayne Isham har nok en gang fått oppgaven med å regissere det hele, og selv om mulighetene for 360 graders kameravinkler er betydelig redusert, greier han seg fint her også.
En av Cunning Stunts' svakheter var James Hetfields stemme; han var for usikker og aggressiv, noe man spesielt merket på "Nothing Else Matters". Her er han i storform, og gjør jobben sin prikkfritt, til tross for all nervøsiteten og usikkerheten rundt prosjektet! Det gjør heller ikke noe at det ikke framføres en eneste dårlig sang i løpet av de 2,5 timene konserten varer.
Bildet er i 4:3 fullskjerm og veldig, veldig bra, uten åpenbare svakheter. Utvilsomt et av de beste fullskjerm-bildene som har sett dagens lys. Så det viktigste: lyden. Dette skuffer heller ikke, og er et av de virkelige gode Dolby Digital-sporene undertegnede har vært borti. Høyttalerne er konstant i bruk. Der Cunning Stunts satset på å gi deg den store publikumsopplevelsen, plasserer S&M deg midt i det hele, og både orkester og elgitarer høres fra alle kanter. På "Sad But True" flyr ekkoet av Hetfields stemme frem og tilbake gjennom rommet, og det hele høres fantastisk ut. "Wherever I May Roam" har aldri hørtes bedre ut, og "For Whom the Bell Tolls" melker anlegget for hver dråpe.
Av ekstrastoff er det et par musikkvideoer av "No Leaf Clover", og en 40 minutter lang, morsom dokumentar som tar for seg prosjektet fra begynnelse til slutt. Spesielt eks-bassisten Jason Newstedts (første?) møte med en fiolin er artig. Mer en dette trengs egentlig ikke, men de har også lagt ved separate 2.0 spor av bare orkesteret og bare bandet. Selv om man fremdeles kan høre den andre parten, er dette en skikkelig kul og bra valgmulighet. Forresten er det en dødsbra animert meny med musikk.
Alt i alt er S&M bedre enn Cunning Stunts på stort sett alle kanter, og det er meg en fornøyelse å utdele min første 7'er her på dvdnett.no. Anbefales sterkt!
blog comments powered by Disqus