Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Casino (1995)
Helstøpt
Flamboyant. Outrert. Ekstrem. En underholdende, men likevel dypsindig skildring av de siste årene mafiaen regjerte over Las Vegas. Sjokkerende vold og vel så sjokkerende antrekk hører naturlig med her.
Las Vegas 1973. Sam "Ace" Rotstein får jobben med å lede det mafiaeide casinoet Tangiers i Las Vegas. De kriminelle eierne er ikke fornøyde med pengene som ruller inn helt lovlig gjennom Rotsteins stødige drift, de skummer også av kontantene i tellerommene. For å holde øye med den ulovlige delen av foretagendet og dessuten beskytte casinosjefen, sender de Nicky Santoro. Nicky skal tjene som håndhever og sikre inntektene, men han er grådig og ser muligheten til å overta hele byen for seg selv. Likevel er det meste noenlunde under kontroll til Sam blir hodestups forelsket i casinodronningen Ginger. Konflikter, alkohol og stoffmisbruk overtar, volden øker og de dystre gamle bossene som trekker i trådene er i ferd med å få nok.
Det finnes fem gangsterepos som man er nødt til å få med seg. Da mener jeg at man er nødt, dette er filmfortellinger som er så gode og sterke at livet ditt er fattigere hvis du ikke har sett disse: Gudfaren (alle tre), Once Upon a Time in America, GoodFellas og Sopranos (hele serien). Og Casino. Det er ikke helt uinteressant at Robert De Niro er involvert i fire av disse. Det er i grunnen som familieprosjekter, for Frank Vincent er med i tre og gjør en særskilt stor rolle i Sopranos, Joe Pesci er også med i tre filmer og blant andre James Woods er med i to. Regissøren Martin Scorsese har ikke bare regissert to av filmene, han dannet også den realistiske skolen med helhetlige portretter av rollefigurene på godt og ondt som også dannet grunnlaget for Sopranos.
GoodFellas sparket knallhardt da den kom i 1990, men siden det var en komplett og attpåtil for det meste sann historie, skulle man ikke tro det var mulig å følge den opp. Men det finnes flere gode sanne historier i Amerikas gangstermiljø, og GoodFellas-forfatteren Nichlas Pileggi hadde begynt å interessere seg for historien om Frank "Lefty" Rosenthal, hans voldelige kompis Anthony Spilotro og hans videreverdigheter i Las Vegas.
Det mest interessante er egentlig ikke likhetene - de er der - men de forskjellene. De Niros karakter i den første filmen var en blodtørstig og kompromissløs usling, men Sam Rotstein er nøktern, klar og mister ikke kontrollen i det hele tatt før den stridbare Ginger kommer inn i bildet. Pesci spiller igjen en fryktet voldsmann, men Nicky er langt farligere enn Tommy DeVito i GoodFellas. Tommy likte å skade andre, en sadistisk klovn som nøt umiddelbar makt. Nicky liker i grunnen ikke å skade andre - men det gjør ham ingen verdens ting heller, så lenge det kan hjelpe ham å nå målene sine. Det gjør ham til en mer beregnende og dermed en farligere fiende.
Selv i dette selskapet klarer en hyperenergisk Sharon Stone å stikke av med det meste av oppmerksomheten. Som Ginger er hun stilig, sensuell, kontrollerende og kjølig... til hun møter motstand og rusmisbruket svekker henne. Hun slår over i patetisk hysteri, hun trygler, hun truer, hun skriker og hun klynker, men kontrollen og målbevisstheten er borte. Manipulasjonene hennes bakfyrer gang på gang, med fryktelig virkning. Det er et tragisk fall; en prostituert fikser som får sjansen til å leve i legal luksus, men som kaster det hele bort og synker dypere enn hun noensinne gjorde i sitt tidligere yrke. Det er sjelden vi finner kvinner i denne typen roller, og Sharon Stone tygger glupsk i seg hver eneste scene hun får sjansen til å stjele fra De Niro og Pesci.
Martin Scorsese er imidlertid en regissør som aldri lar aktørene rømme avgårde med filmen. Det er mulig man blir sånn av å starte karrieren med en rekke filmer med Robert De Niro, sin generasjons beste skuespiller overhodet. Scorsese er filmskaperen som auteur, selv om vi tilsynelatende hører stemmene til De Niro og Pesci i filmens lynraske voice-over, er det i virkeligheten regissørens forfatterstemme vi hele tiden aner nærværet av. Han dveler, han klipper raskt, kameraet leker over store rom med interagerende skuespillere i forskjellige samtaler, kjappe hyper-close-ups av beskrivende gjenstander blitzpærer som eksploderer i sakte kino eller kokain som forsvinner opp i sugerørene i mikroskop-zoom. Voldsscenene er ikke mange, men de er uforglemmelige, her er bilder du kommer til å huske i flere år fremover. Den psykiske volden karakterene utsetter hverandre for er like grufull, rasende ord som skjærer som kniver eller sitter som slag i hjertet.
Disse rare, vakre bildene gir en diffus følelse av at vi overværer noe sakralt, fra helvetesvisjonene i filmens introduksjon til mafiabossenes "nattverd" der de avgir dødsdommene, de skarpe lysglimtene og refleksene som danser over rollefigurene og som minner om gamle avbildninger av engler - kanskje falne engler - og filmens klimaks inkluderer et særs grafisk martyrium. Det er ikke så rart, italienske filmskapere og mafiosoer har ofte katolsk bakgrunn og ingen er flinkere enn Scorsese til å investere sin egen personlighet og bakgrunn i filmene. Han slår forresten igjen til med et musikkutvalg man bare må gi seg over for. Den tidsriktige musikken brukes hele tiden for å forsterke stemninger eller skape kontraster og aldri bare for å tidfeste scenene.
Teknisk
For en 17 år gammel film, ser dette riktig bra ut. Litt korn i enkelte mørke scener, et par isolerte røffe bilder med litt rusk på filmen, men mer enn 90 % av tiden ser dette helt fint ut. Ganske skarpe bilder og flotte farger, noe som spesielt fremhever de sensasjonelle dressene til Sam Rotstein. Lyden er ikke langt fra feilfri, selv om et moderne lydbilde nok ville brukt bakhøyttalerne mer aktivt. Ekstrastoffet består av et kommentarspor som ofte blir litt tørt - og to dokumentarer om virkelighetens Vegas og virkelighetens Sam Rotstein. Den første, korte dokumentaren om byens historie er fortalt av Las Vegas‘ borgermester og tidligere gangsteradvokat Oscar Goodman. Han spiller seg selv i filmen også - ikke lenge siden han var med i CSI, forresten. Bra sak som godt kunne vært lengre. Den andre dokumentaren er fra History Channel og forteller om lag den samme historien som filmen, men med langt underlegne "rekonstruksjoner". Nokså uinteressant skue etter Scorseses mesterlige fiksjonalisering.
blog comments powered by Disqus
>