Utgivelsen: 
The Rocker (2008)
Nemesis Vesuvius
Når savnet av 1980-tallets hårrockere blir for stort er det en stor glede å oppleve at det fra tid til annen lages filmer som Detroit Rock City, School of Rock, Wayne’s World, og nå også The Rocker.
Peter Cattaneo viste god sans for humor i The Full Monty. Denne gangen ligger ikke fokuset på middelaldrende arbeiderklassemenn som stripper, men den folkelige regissøren lar likevel Rainn Wilson opptre tilstrekkelig i Adams drakt til at vi kan ane en viss trend i britens filmskaping.
Kalenderen viser 1986, og Robert ”Fish” Fishman er en temmelig god trommeslager for det fremadstormende heavy metal-bandet Vesuvius. Problemet er bare at når platekontrakten plutselig ligger på bordet, er sønnen til eieren av plateselskapet tiltenkt rollen som trommis, et kompromiss de hårete rockerne, dessverre for Fish, ikke kan si nei til.
20 år går sin gang, og Fish er og forblir den store taperen. Han har en kjedelig kontorjobb og mislykkes på hjemmebane. I mangel på bedre alternativer får omsider Fish sjansen som trommis for nevøens high school-band. Livsgnisten våkner hos Fish, men tidene har forandret seg, og det samme har samtidens musikere.
Det er morsomt å se hvordan en leken Rainn Wilson viser at han kan bære en slik film nærmest helt alene. Fyren er nok best kjent gjennom sine heller kuriøse biroller. I The Rocker viser han en energi og et komisk talent som på alle måter kan oppsummeres som en behagelig variant av Jack Black. Resultatet blir en lettfattelig komedie som ganske ofte er jævlig morsom.
Historiens kjerne er den velkjente drømmen om å bli noe, og på 1980-tallet handlet det om å la puddelhåret gro, finne frem leopard-tightsen og snekre sammen noen catchy riff. Deretter skulle ”sex, drugs and rock’n’roll” bli en naturlig del av hverdagen. Slik ble det også for Vesuvius, mens Fish ble vel så raskt glemt. Pete Best, trommeslageren til The Beatles som ble sparket rett før gjennombruddet, gjør for øvrig en herlig cameo i filmen.
Selve fortellingen er såpass enkel og forutsigbar at det ikke ligner grisen, men det spiller liksom ikke noen rolle når de humoristiske innslagene treffer såpass godt som de gjør. The Rocker viser til et energinivå og en sprudlende glede som mange andre filmer kan se opp til, og sånn sett utgjør den som helhet et særdeles hyggelig tidsfordriv. Dessuten lykkes filmskaperne godt i sin skildring av motsetningsforholdet mellom 1986 og nåtiden, og hvordan normer og atferd blant musikere har gått gjennom en ganske forbausende forvandling.
Teknisk
Utgivelsen får du i 16:9 fullskjerm. Bildekvaliteten holder et godt Hollywood-nivå uten at man får noe mer enn man behøver. Lyden likeså. Dolby Digital 5.1 medvirker til at filmen får vist frem et relativt godt lydbilde, med mye musikk som fordeler seg blant kanalene.
Ekstramaterialet overbeviser i denne utgivelsen fra SF Norge. Først av alt får vi to kommentarspor som holder et nivå de færreste kan vise til. Deretter er det noen hysterisk morsomme slettede scener, hvorav noen faktisk vitner om dårlig dømmekraft. De hadde absolutt passet inn i filmen. En hel del featurettes sørger for ekstra påfyll, mens en musikkvideo og gag reels kan beskues for de ekstra interesserte.
Alt i alt er dette en komedie over gjennomsnittet som forteller en slags parallell til historien om Pete Best. Fans av Detroit Rock City, School of Rock og Wayne’s World kan utvilsomt se frem til en god stund med Rainn Wilson på skjermen. Utgivelsen imponerer også. Ingen grunn til å skippe ekstramaterialet, med andre ord.