Utgivelsen: 
Terapi for korte lunter (2003)
Bedrøvelig terapi
Adam Sandler er en av disse skuespillerne du enten elsker eller hater. Jeg skal ærlig nok innrømme at jeg befinner meg trygt plassert i sistnevnte kategori, etter litt ufrivillig å ha fått med meg en god del av filmene hans opp igjennom åra. I Anger Management har han greid å få med seg Jack Nicholson, og da blir jo det store spørsmålet om Jack kan klare å redde filmen fra å bli nok en dustete Sandler-komedie.
Dave Buznik (Sandler) er i utgangspunktet en stillferdig og fredelig person, men en rekke misforståelser ombord på et fly, fører til at han må møte i retten. Der blir han dømt til å gå i sinne-terapi hos den noe eksentriske og uortodokse dr. Buddy Rydell (Nicholson), som også var sidepassasjeren til Dave på den fatale flyturen. Dave føler seg ikke helt hjemme i den ekstreme gjengen som går i samme klasse som han selv, og ønsker å bli ferdig så fort som mulig, men Buddy har andre planer. Dave må igjennom diverse tester før han kan ta kontroll over sitt eget temperament. Det fører naturligvis til en rekke merkelige situasjoner, hvor Dave i tillegg til å få testet ut sitt temperament, setter forholdet til kjæresten Linda (Marisa Tomei) på prøve.
Det er selvsagt mye som ikke henger helt på greip her når det gjelder handlingen. For eksempel klarer jeg ikke helt å se grunnen til at Dave Buznik skal måtte trenge terapi. Han oppfører seg som en totalt normal person, som slettes ikke har problemer med temperamentet sitt. Situasjonen i begynnelsen av filmen om bord på flyet er også veldig overdrevet, der flypersonale oppfører seg som idioter, og Dave på et eller annet vis blir utpekt som den store syndebukken. Jada, selvsagt gjør det ingenting at komedier er overdrevet og at logikken er totalt fraværende til tider, men da er det i mine øyne bedre å kjøre løpet fullt ut, i stedet for å gi seg ut for å være tilsynelatende realistisk og halvveis flåsete.
Manuset er temmelig tynt, og ekstremt forutsigbart. Har du sett en film med Adam Sandler tidligere, skal man ikke ha sett mange minuttene før du kan ane hvordan filmen kommer til å utvikle seg, og også hvordan slutten kommer til å bli seende ut. Dette til tross for at Sandler selv ikke spiller like dårlig som han har til vane for å gjøre. Han er noe mer neddempet enn den sedvanlige heseblesende karakteren han vanligvis spiller på film, men ikke dermed sagt at det gjør sluttresultatet så fryktelig mye bedre.
I rettferdighetens navn; filmen har et par morsomme sekvenser. Den der John McEnroe dukker opp i Anger Management-klassen er et av dem, og Woody Harrelsons gjesteopptreden er spesiell, men bortsett fra disse korte høydepunktene, er det lite å applaudere for i Anger Management. Disse øyeblikkene var faktisk de eneste scenene som greide å få fram latteren i stua. Greit nok, man trakk på smilebåndet et par ganger i tillegg, men totalt sett blir var dette i mine øyne en lite vellykket komedie.
Verst av alt er den ekle sentimentale delen som bestandig kjennetegner Sandlers verk. Den dukker opp i massevis mot slutten her også, uten at jeg skal røpe detaljene. Pompøst og fælt er det i hvert fall.
Jack Nicholson gjør sine saker bra, men det er ikke til å stikke under en stol at legenden ikke lenger er like kravstor når det gjelder å velge oppdrag. Vi har litt for mange ganger de siste årene sett Nicholson i rollen som en sær, gammel gubbe, og her har du det igjen.
Diehard-fans av Adam Sandler vil helt sikkert kose seg med denne filmen, men folk som krever litt mer av en komedie bør styre unna.
Teknisk
Filmen presenteres i widescreen-format (16:9 letterbox), og med upåklagelig kvalitet på både lyd (Dolby Digital 5.1) og bilde. Bonusmaterialet er heller ikke galt. Her finner du en kavalkade over diverse tabber som ble gjort under innspillingen, og dette er faktisk de desidert morsomste øyeblikkene på hele platen. I tillegg får du med en interaktiv Anger Management-test, hvor skuespillerne legger fram en case, hvorpå de stiller deg spørsmål om hvordan du ville ha reagert i en gitt situasjon. Stryker du på denne testen, er det rett inn til terapi. Småmorsomt, men ikke noe mer. Du får også kommentarspor av regissør Peter Segal og Adam Sandler, samt en pen bunke med trailere og bortklipte scener. Det er også to minidokumentarer, hvorav den ene er en slags hyllest til Jack Nicholsons innsats i filmen. Alt i alt en respektabel mengde med ekstramateriale.