Woodstock: Three Days Of Peace & Music [Director's Cut] (1970)
'The brown acid circulating is not specifically too good.'
Den karaktermessige vurderingen av denne filmen avhenger primært av hvor stor interesse en har for musikk. Mer spesifikt avhenger den av ens grad av interesse for marihuana-duftende gitaronani, blek og ufattet hvitmannsblues, husmorspolitiske viser og massegjørmebryting fra det senere 60-tall. Undertegnedes karakter er satt på grunnlag av en mer allmenn interesse for populærmusikkens mange krumspring, samt en fornyet fornemmelse av at regissør Wadleigh og hans mannskap gjorde en fordømt god jobb med å dokumentere og klippe sammen denne massive galskapen. Tilhengere av evenementet har sikkert sikret seg dette dokumentet på VHS for mange år siden, jeg vil uansett spesifikt be nettopp dere om fortsette å lese da denne versjonen kan inneholde ekstra tilføyde band- og artistinnslag som kan holde gløden i jointen levende.
Filmen følger festivalens kronologi og veksler flott mellom de mange innslagene fra scenen og en rekke intervjuer og refleksjoner fra personer på og omkring konsertområdet. Wadleigh fører intervjuene i festivalens uhøytidelige tone mens han innhenter divergerende synsing rundt arrangementet fra så vel festivaldeltakere som beboere i Woodstock. Således unngår han tyngre konfrontasjoner med lokale innbyggere, samtidig som de mer kritiske røstene bidrar til å gi filmen en nerve som reflekterer det "voksne" USAs ambivalente og avventende syn på arrangementets mange bieffekter (forsøpling, matmangel, trafikk-kaos, medisinsk hjelp, opptøys-risiko, sanitet, m.m.). Mange av de intervjuede deltakerne gir på sin side til kjenne et utvalg av tidens mange rådende tanker og filosofier - både av den lattervekkende og tankevekkende arten. Her er "The Game" (systemet) og "The Man" (autoriteter og foreldre) de gjeldende fiendene, og det grenseløse, konvensjonsfrie og fredelige samværet løsningen. Sett i dette perspektivet fungerer også filmen som et unikt og noenlunde forklarende dokument over en bevegelse (Flower-Power) som i ettertid har møtt mye motbør i en realitet preget av markedsøkonomi og nykritting av landegrenser.
Jeg finner også grunnlag for å gi skryt til filmens unike og vellykkede redigering. Widescreen-formatet benyttes til å vise mellom ett og tre bilder på en gang. Denne effekten benyttes både til å vise band, artister og nøkkelpersoner i flere kameravinkler samtidig, samt å dokumentere kronologisk sammenfallende episoder på området. I disse tilfellene settes fokus på lydsporet i ett av bildene, samtidig som det kommenterer hendelsene i det andre. Et godt eksempel på dette oppstår allerede i begynnelsen av festivalen under en manisk og fascinerende opptreden fra Ritchie Havens. Som kjent hadde arrangørene undervurdert festivalens kommersielle appell ved å legge ut 200.000 billetter for salg. Da interessen viste seg å favne i underkant av utrolige en million mennesker var det bare et tidsspørsmål før gjerdene rundt området røk i bakken, slik det dokumenteres her. Arrangørene så allerede rett etter åpningen intet annet valg enn å åpne festivalen for alle og dermed unngå risikoen for opptøyer - "This festival is free from now on!"
Klippingen bommer på en annen side under Jimi Hendrix legendariske avsluttende opptreden. Hendrix kryssklippes her med et tømt konsertområde, hvilket jeg personlig syns er en nedtur da jeg gjerne ville tatt en nærmere kikk på publikummets ansikter under fremføringen av "The Star Spangled Banner". På en annen gir denne klippingen en god innsikt i stemningen som råder en festival i avvikling. De som har opplevd Roskilde, Hultsfred eller liknende vil sikkert kunne kjenne igjen følelsene av tretthet, lettelse og oppbrudd som er knyttet til en opptråkket gjørmeslagmark som denne - en følelse jeg faktisk selv sitter igjen med etter de 216 minuttene denne filmen varer.
Denne DVD-utgaven har fått bildet godt renset for originalens mange filmskraper og flytende farger. Både bilde og lyd er godt definert, men som de fleste vet var lyden på de musikalske innslagene i utgangspunktet ganske begrenset og ullen. Jeg vil dog tro at lydsporet er blitt optimalisert på denne utgaven, og jeg vet i hvert fall med meg selv at jeg ikke har hørt bedre gjengivelse av festivalens innhold enn på denne utgivelsen. Det holder med andre ord i massevis.
Bonusmateriale er det dog lite av. Jeg savner sterkt et spor med kommenterende stemmer fra arrangørene og andre sentrale personer, noe man kunne funnet plenty av fra andre dokumentarer som er laget i etterkant av festivalen. Det er lagt til nye scener og kutt fra enkelte av artistenes repertoar, men med mindre du er dedikert fan av Canned Heat, Jefferson Airplane, Janis Joplin eller Jimi Hendrix, vil nok du som meg finne at dette ikke gir mye ut over originalklippingen av filmen.
Jeg vil heller ikke kommentere artistenes innsats ut over det følgende, det ville ta for lang tid. Mest intens: Ten Years After. Beste chill-out: Crosby, Stills & Nash "Wooden Ships". Mest undervurdert: Sly & the Family Stone. Mest Rock'n'roll: The Who. Beste gjesteopptreden off-stage: Jerry Garcia (The Grateful Dead). Mest komisk: Joan Baez og Sha-na-na.
Hvilken dag som var den beste får de mest henrykte bare fortsette å slåss om. Artig er det lell!