Mannen med jernmasken (1998)
Gammelmusketerenes siste bragd
Året er 1660, og stedet er Paris. Frankrikes folk sulter, og kongen er like råtten som maten han deler ut til folket.
Eventyrfilmen The Man in the Iron Mask (1998) er en variant av Alexandre Dumas' klassiske roman "L'homme au masque de fer", om de tre musketerer. I filmens begynnelse ser vi de middelaldrende Aramis (Jeremy Irons), Portos (Gerard Depardieu) og Athos (John Malkovic) i det de er i ferd med å gå av med pensjon for å etterlate stillingene som kongens voktere og rådgivere til den yngre generasjonen heltemodige menn. De tre musketerene er samlet fordi de har sett seg lei på den unge, hjerterå kongen (Leonardo di Caprio) de har lovt å tjene, slik de i mange år trofast vernet om hans far. Musketerene har engang gitt hverandre et løfte om å ofre seg for noe større enn seg selv, og drømmen var å tjene en konge som var verdig sin krone. Kong Louis derimot, er en snørrhoven, dandy-aktig drittunge uten respekt for folket sitt, og når han sender Athos' sønn i døden for å ta kjæresten hans til elskerinne, renner begeret over for musketerene. De vil befri kongens fange, som er hans egen tvillingbror Phillippe (Å NEI! di Caprio igjen!), som er innestengt bak både gitter og jernmaske i et fangehull i Bastillen på sjette året. Kong Louis ville ha tronen for seg selv, og har satt broren vekk i all hemmelighet.
Planen er å redde nasjonen ved å bytte om kongene, slik at en god mann kan regjere. Musketerenes overordnede mester, d'Artagnan (Gabriel Byrne), føler seg imidlertid forpliktet til å forbli lojal mot den onde Louis, så han bryter vennenes felles motto "en for alle, og alle for en", og de skilles med viten om at de må sloss mot hverandre ved neste møte. Det viser seg etterhvert at d'Artagnan har sine grunner for å bli hvor han er, og at han ikke er den feige diplomaten man kunne tro at han var. Faktisk viser det seg at han er bæreren av den tyngste masken...
Intrigene er mange og stjernegalleriet stort i denne filmen, som mest av alt er et kostymedrama, men regissør Randall Wallace har ikke klart å gi filmen en fast nok hånd. Det er litt humor, litt romantikk, litt fekting og en ganske stor dose di Caprio, men nerven mangler, manus er svakt og karakterene er dårlig utbygd. Derfor griper den deg bare i få øyeblikk på den måten en god og mektig eventyrfilm skal gjøre, og den gode følelsen kan mest tilskrives location, rekvisitter og kostymer, samt den tekniske staben. Det lukter dollar av produksjonen, men man redder ikke et spinkelt filmmanus på overdådig ytre staffasje, og det kan virke som om filmen klapper sammen under sin egen vekt.
Lydbildet suger i noen grad seerne inn i The Man in the Iron Mask's verden. Alt virker nært, rikt og klart, og teknikerne har til og med klart å forsterke effektlyder så pent at de ikke blir anmasende.
Det visuelle er en fest for øyet, slik lyden er for øret, godt hjulpet av en DVD-utgivelse av glitrende kvalitet. Gullornamentikk, broderier og andre detaljer interiørt i slottet er gjengitt i all sin prakt, og fargene er nydelige og godt balanserte. Lyssettingen er som i et maleri, kanskje ikke så rart når man i bonus-lydsporet får vite at Wallace er fan av maleren Vermeer, og derfor ville ha den samme lyssettingen i sin film. Vakkert. Foruten lydsporet inneholder DVD-utgaven trailer, trailere fra andre DVD-utgivelser, språk- og tekstmuligheter og sceneaksess, i tillegg til at det finnes et åttesiders hefte i coveret med informasjon om produksjonen.
Som regidebutant er ikke Wallace helt borte. Han har brukt flere grep og små elegante pareringer som fungerer bra, det er bare synd at han ikke utarbeidet manus bedre først, så hadde han hatt mer marg å feste kjøttet på. Stakkarene Irons, Depardieu og Malkovic hadde i utgangspunktet lite å ta fatt i, men de gjør en ganske god jobb med å gi karakterene liv, tross til tider svært kunstig dialog.
Og Leonardo di Caprio? - Han er best med masken på!