Caligula (1979)

Tør du å se den...?

Av ØMFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook07.03.03

"Tidenes mest kontroversielle film" er valgspråket, og etter å ha sett filmen tror jeg svært få vil ha innvendinger mot det. Den hypervoldelige og meget omdiskuterte japaneren "Battle Royale" blir bare blåbær i forhold til dette, tro det eller ei. Voldsscenene i "Caligula" er verre enn ALT jeg tidligere har sett på film - for ikke å snakke om sex-scenene, som kunne vært hentet rett ut av en hardpornofilm.

I år 37 er det keiser Tiberius (Peter O'Toole) som regjerer Romerriket. Han begynner å bli en gammel mann, og forventer ikke å leve stort lengre. Hans sønnesønn Gaius, bedre kjent som Caligula, er så bortskjemt av familiens status at det ikke finnes ord. Han vil mer enn noe ha Tiberius' maktposisjon, men Tiberius' liv står i veien. Det er dog ikke verre enn at Caligula får noen til å kvele bestefaren sin. Det viser seg raskt at Caligula er minst like paranoid som Tiberius, og meget galere. Den eneste han stoler ordentlig på og kan betro seg til er hans søster, som han dessuten deler et intimt forhold med. Caligula utnytter og misbruker sin makt til det fulle. Han gjør hva han vil med hvem han vil, når han vil. Dagene forsvinner i endeløse sex- og voldsorgier, og i sine mange umotiverte, hensynsløse innfall henretter han flere embetsmenn og senatorer, både for moro skyld og for å markere seg. Han har så mye makt at de rundt ham bare må tåle ugjerningene. Folket elsker ham, men enkelte av de som til daglig opplever hans grenseløse galskap, vil ha han vekk fra maktposisjonen - aller helst avlivet.

Det virker som at filmens eneste hensikt er å sjokkere, og det klarer den til gjengjeld ganske godt. Det er jo ikke et helt ukjent eller uviktig stykke historie som skildres, men det er måten det skildres på som faller litt utenfor det man er vant til. Det er jo ikke utenkelig at det under Caligulas velde mer eller mindre var slik filmen skildrer, men det finnes bedre måter å fortelle en slik historie på enn det gjøres her.

Kulisser, effekter og inventar ser ut som det er laget for teater, ikke for film. Når det gjelder det filmtekniske, spesielt kameraføringen, har fotografen bommet litt med det han ønsket å oppnå. Det zoomes ofte raskt inn og ut, og bildeutsnittene og scenesettingen viser liten innsikt.

Malcolm McDowell gjør en troverdig figur som den sinnsyke keiseren, må sies. Peter O'Toole har en mindre rolle, men gjør inntrykk, han også. Ellers er det bare å si at de fleste skuespillerne gjør en nokså god jobb. Hadde ikke dette vært troverdig, hadde heller ikke filmen vært så motbydelig. Skuespillerne som medvirker i de pornografiske scenene er etter all sannsynlighet profesjonelle aktører på området, ettersom Penthouse-grunnlegger Bob Guccione selv betalte for hele filmen, og medvirket på flere plan i produksjonen. Det kostet ham 17.5 millioner dollar, og et viktig poeng er at dette faktisk var i 1979! Det var nok aldri meningen at dette skulle bli en stor klassiker. Guccione hadde andre motiver bak investeringen, men resultatet ble allikevel den største produksjonen til nå som har tatt for seg Caligulas terrorvelde.

Bildet bærer preg av filmens alder ved at detaljene flyter litt sammen og en slags sløring oppstår - noe som er tilstedeværende i alle scener, i større eller mindre grad, alt etter hvordan lyset faller. Men bildekvaliteten er ikke direkte dårlig, bare litt redusert - av naturlige årsaker. Det samme gjelder lyden. Filmen er fra 1979, og da fantes verken Dolby Digital eller surround-lyd på kinofilmer. Lydformatet er imidlertid Dolby Digital 2.0. Utgivelsen består av to plater, og plate nummer to inneholder utelukkende tilleggsmateriale. Det begrenser seg vel litt hva som er mulig å oppdrive på en såpass gammel film som denne, men du kan i alle fall kose deg med følgende: Biografier på hoved- og birolleinnehaverne, dokumentar og fem tekstsider med historisk bakgrunn. Dokumentaren er omtrent like gammel som filmen, men skiller seg ikke mye fra dagens filmdokumentarer.

Undertegnede har for anledningen undersøkt lovverket for videogrammer. Norsk pornolovgivning er blant de strengeste i Europa, og det er som kjent ikke lov distribuere filmer med hardpornografisk innhold i Norge. § 240 i straffeloven (pornografi) tolkes slik av Statens Filmtilsyn: "...filmer som viser samleie eller annen seksuell aktivitet med særlig fremhevelse av kjønnsorganer, er forbudt." Videre heter det i loven: "Som pornografi regnes ikke kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål."

Det er nok her rettferdiggjørelsen av utgivelsen har sitt utspring, men allikevel fikk jeg fullstendig bakoversveis når jeg så hvor grov filmen var, sammenliknet med hvordan for eksempel et samleie vanligvis presenteres på film.

Videre fungerer videogramregistreringen slik: "Hvert videogram som omsettes i næring, enten for salg eller utleie, skal registreres og utstyres med et registreringsmerke fra filmtilsynet. Men dette betyr ikke at hver enkelt film er blitt kontrollert i forhold til sitt innhold. I motsetning til kinofilmen er ikke videomarkedet underlagt full forhåndskontroll. Videoimportørene har selv et redaktøransvar og står ansvarlig for filmenes innhold. Statens filmtilsyn har mulighet til å foreta stikkprøver, dvs. pålegge distributør å sende inn enkelte videogram for vurdering." Det er altså distributøren selv som i første rekke er ansvarlig for hva den sender ut til butikkene.

I enkelte sammenhenger er dette en interessant film. Det finnes neppe maken, i alle fall ikke med så kjente, «anstendige» skuespillere. Når «Caligula» ble lansert hadde Malcolm McDowell bak seg blant annet den da nesten like kontroversielle «A Clockwork Orange», som ble nominert til intet mindre enn fire Oscar. Jeg trenger neppe å si mer for å gi forståelse av hvilken oppstand det dermed ble når «Caligula» med sitt grove innhold av sex og vold ble sluppet. I ettertid har filmen slitt med nesten utelukkende negativ kritikk, sensur og bannlysing, og den håvet dermed ikke inn spesielt mye penger. Og ettersom salgstall alltid er det viktigste for Hollywood, kommer vi neppe til å få se noe liknende i framtiden.

Filmen er ikke så god at den bare MÅ sees på tross av det sterke innholdet - som ingen med hodet på rett plass vil like i alle fall, men den er på sett og vis interessant, og har noe godt skuespill. Jeg vil ikke stemple denne med "Anbefales"; se den gjerne, men forbered deg på de mest grusomme scenene som noensinne har festet seg på kommersiell film. Og denne gangen kan du ikke trøste deg med at «dette er bare film», for filmens skildring av keiseren samsvarer med historiebøkene.