Roger & Me (1989)

'It was truly the dawn of a new era.'

Av Tor Arve RøsslandFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook05.02.06

Den amerikanske drømmen er ikke så god som amerikanerne ville ha det til. Den totale markedsøkonomi har en tendens til å gjøre skillene mellom folk enda større, og på slutten av åttitallet merket innbyggerne i Flint, Michigan dette på kroppen. Den gigantiske bilprodusenten General Motors (GM) ble født i Flint. Her bygget de seg opp til å bli en av verdens største produsenter av biler. De sysselsatte omtrent samtlige innbyggere i byen, de skapte velstand og rikdom for den arbeidende amerikaner. Grunnet en streik i 1937 så hadde de også sin egen aktive fagforening, ingenting truet hardt arbeidende amerikanerne. Til og med smørsangeren Pat Boone var på deres side og reklamerte for de fantastiske bilene, både på tv og på General Motors sine juleselskap.

Det var ikke bare GM som var født i Flint, det var også Michael Moore. Og de første minuttene i filmen blir brukt til å presentere denne da helt ukjente filmskaperen. Hvordan han fra barndommen av ble betraktet som litt merkelig da han tidlig gav uttrykk for at han ikke aktet å arbeide på tennpluggsamlebåndet hos GM, slik absolutt alle av hans slektninger hadde gjort i generasjoner. Han startet sin egen lokalavis, men fant snart ut at Flint var for liten for han, så han reiste til metropolen San Francisco i stedet for. Ingen likte stilen hans der, så han vendte tilbake til hjemlige trakter, bare for å oppleve at Flint var i ferd med å miste absolutt alt.

Den nye styreformannen i GM, Roger Smith, kunne meddele at selskapet nå var i ferd med å legge ned flere av fabrikkene sine i USA, til fordel for billigere alternativ i Mexico. Dette rammet hardt innbyggerne i Flint, og adjektivene haglet rundt ørene på Roger Smith.

Det var på dette tidspunkt at Michael Moore bestemte seg for å lage en dokumentarfilm om hjembyen sin, og effektene nedleggelsene hadde på innbyggerne. Og det er her filmen begynner. En lang rekke intervjuer og portretter av vanlige mennesker som sliter med å komme seg gjennom hverdagen. Noen av dem prøver nye næringer som for eksempel kaninoppdrett, mens andre mer eller mindre har gitt opp.

30 000 arbeidsplasser ble over tid lagt ned i Flint, noe som selvsagt er katastrofalt for enhver by. Butikker ble nedlagt, kinoer ble stengt og hus ble rett og slett forlatt. Bildene der Michael Moore kjører nedover veien i et vanlig amerikansk nabolag og alle husene står tomme og fraflyttet er nesten uvirkelig bilder.

Parallelt med intervjuer og presentasjoner av byens mennesker begynner Michael Moore sin jakt på styreleder Roger Smith. I tre år prøver han å komme mannen i tale, for å invitere han med seg til Flint, og vise han effektene av nedleggelsene. Han lykkes selvsagt ikke med dette. Roger Smith er overhodet ikke interessert i å møte Michael Moore for å snakke om dette. Forståelig nok.

Vi får å også høre om byen Flint sine egne forslag til å skape en ny giv. Blant annet bygger de et gigantisk hotell og en spektakulær underholdningspark for å lokke turister til byen. Seks måneder senere er dette selvsagt gått konkurs. Flint som turistattraksjon er omtrent like interessant som et lyskryss. Menneskene ville ikke stoppe i Flint, de ville kjøre forbi. Og da Flint ble kåret til det verste stedet å bo i USA, var dette dråpen for mange. Men hvor skulle de kanalisere sitt sinne? De hadde ingen steder å gjøre av seg, ingen steder å gå. De med nok ressurser reiste vekk, de andre ble værende og skapte en ny rekord: den mest kriminelle byen i hele USA.

Som i Michael Moores senere filmer Bowling for Columbine og Fahrenheit 9/11 er også Roger & Me veldig preget av Moore sitt syn på saken. Men også denne gangen er det vanskelig å være uenig med han. Han angriper her et gigantisk selskap som gikk med milliardoverskudd hele tiden mens de la ned fabrikker, og det er ikke vanskelig å støtte saken hans. Denne gangen er det hele også mer personlig for Moore, dette er hjembyen hans, det er hans venner og familie det gjelder. Noen av hans beste venner havner i fengsel, og mange må flytte vekk. Det er klart han har tatt side i denne saken.

Filmen har alle Michael Moore sine kjennetegn. Blandingen av gamle arkivopptak, nye intervjuer, geriljajournalistikk, musikk og ikke minst humor er Michael Moore sitt varemerke. Det hele er kanskje mer uferdig og umodent i denne filmen sammenlignet med de to andre produksjonene hans. Men samtid virker det også mer ærlig og spontant, mindre planlagt og langt mindre manipulert.

En betraktelig lettere Michael Moore er god der han leter etter Roger Smith og humoren og satiren sitter løst i replikkene og fortellerstemmen. Vi møter også mange mennesker som gjør inntrykk, spesielt kvinnen som driver med kaninoppdrett og sheriffen som jobber med å kaste ut folk av husene sine.

Men aller mest inntrykk gjør scenen der vi får høre Roger Smiths inspirerende juletale til sine ansatte. Dette kryssklippet med en utkastelse av en barnefamilie er sterke saker. Men ikke på høyde med intervjuet med Charlton Heston i Bowling for Columbine, eller portrettet av moren som mistet sønnen i Irak i Fahrenheit 9/11.

Filmen skapte stor debatt da den kom, og debatten fortsetter enda. Også i Norge har vi sett store og små selskaper som legger ned produksjonen her til lands for å spare penger på å produsere i lavkostland. Jeg skal ikke preke samfunnsøkonomi her, men det er klart dette er en film som setter ting på spissen. Vi får også se en del intervjuer med de rike menneskene i Flint, som også er glad i byen sin. Men disse blir fremstilt som temmelig blåst i hodet, mens de fattige arbeiderne er de gode menneskene som blir tråkket på av det store stygge selskapet. Samme hvilket parti du stemmer så må man innrømme at total markedsøkonomi gjør de rike rikere og de fattige fattigere.

Alt i alt er dette en god og ikke minst underholdende dokumentarfilm. Men den blir bokstavelig talt en lettvekter i forhold til Michael Moores senere produksjoner. Der filmspråket hans har modnet og hans uttrykk er mer ferdigutviklet.

Teknisk
Filmen blir presentert i 4:3 fullskjerm, noe som alltid er fyfy med tanke på at dette var en kinofilm i 1990, og da presentert i 1:1.85, altså widescreen. I noen scener ser man at det mangler noe på sidene. To minuspoeng til Warner for dette.

Kommentarsporet til Michael Moore, spilt inn i 2003, gjør opp for dette og karakteren klatrer opp på en grei treer på utgivelsen.

Lyd og bilde er ok på en film av denne typen.

Det er kanskje ikke en film jeg ser om igjen og om igjen, men den har absolutt filmhistorisk verdi. Michael Moore sin posisjon som tidenes mest suksessrike dokumentarfilmskaper hadde ikke vært det den er uten Roger & Me.