Boken Dracula av den britiske forfatteren Bram Stoker er sammen med Mary Shelleys Frankenstein og Robert Louis Stevensons Dr Jekyll and Mr Hyde de grunnleggende bøkene i skrekkgenren. I disse tre mesterverkene finner man tematikk som har lagt grunnlag for utallige bøker og filmer som har kommet i de vel hundre årene som har gått siden utgivelsen. Den dag i dag fascinerer og skremmer de samme monstrene oss.
Boken Dracula skiller seg fra Francis Ford Coppola sin film på noen få viktige punkt. Boken er bygget opp av dagbøker, legejournaler, avisartikler og så videre, som blir flettet sammen til en sammenhengende fortelling gjennom Bram Stoker sin geniale fortellerteknikk. Coppola gjør forsåvidt noe av det samme i filmen, men han lar alltid handlingen utspille seg gjennom dialog og visualisering fremfor det åpenbare valget med bruk av fortellerstemme. Riktignok innledes mange scener med dagbøker, legejournaler og så videre, men han går raskt over til å vise oss hva som skjer fremfor å fortelle oss. Et klokt valg.
En annen viktig forskjell er selve Dracula-figuren. I boken er han knapt med, men i filmen er han handlingens ubestridte hovedperson. Det er hans skjebne vi følger, og hele tiden hos han mye av "sympatien" ligger. I hvert fall fra min side.
Coppola tar også steget helt ut og sier at hans Dracula figur er den rumenske prinsen Vlad Tepes, noe som skapte sinne hos mannens kjødelige etterkommere. Bram Stoker nevner aldri navnet Tepes i boken, men det er noenlunde enighet i litteraturmiljøer om at han faktisk baserte skikkelsen sin på den virkelige Dracula. Men Coppola sier det rett ut, det er også dette som åpner filmen. Vlad Tepes som kriger mot tyrkerne, og vinner slaget. Tyrkerne forteller hans prinsesse at han er død, noe som fører til hennes selvmord. Presteskapet forteller Vlad at hennes sjel er fortapt for alltid, og Vlad bryter pakten sin med Gud og sverger hevn. Voila! En blodsugende udødelig vampyr er født.
Mange hundre år senere møter vi Jonathan Harker (Keanu Reeves). En Londonbasert advokat som får i oppdrag å representere Dracula. Mørkest fyrste planlegger nemlig å anskaffe seg flere boliger i London-området. Men da Dracula for se et fotografi av Harkers forlovede, den fortryllende Mina (Winona Ryder) reiser han til London, antar en yngre skikkelse og prøver å vinne hennes gunst. Hun er jo slående lik hans avdøde prinsesse, og hans store kjærlighet. Harker blir værende i det transylvanske slottet, der tre vampyrjenter holder han fanget.
Det går rykter i London om en rømt ulv, og Minas venninne Lucy blir bitt av Dracula. Den beryktede professor Van Helsing blir tilkalt og finner raskt ut at det er et monster på ferde i byen. Tradisjonell medisin er sjanseløs mot de onde kreftene.
Her i fra og ut er det jakten på Dracula som står sentralt. Hele tiden mens Dracula innynder seg hos Mina, som han så gjerne vil skjenke evig liv, ved å la henne drikke av hans blod. Noe han til syvende og sist ikke klarer å gjøre, siden hans kjærlighet for henne er for sterk. Kjærligheten er gjensidig, og det er kanskje dette som er historiens virkelige styrke. Den godhjertede og vakre Mina, som arbeider som lærer, blir hodestups forelsket i Dracula, og hun ber nærmest om å få bli udødelig som han.
Det går slik det må gå, og filmen har et veldig amerikansk klimaks med dreping og halshugging og blod og gørr.
Filmen er rimelig tro mot boken, selv om den strukturelt er meget forskjellig. Den viktigste forskjellen fra denne og andre filmatiseringer er vel kanskje at Dracula ikke bare er et blodtørstig monster. Han er et menneske med en forferdelig tragisk fortid. Han store kjærlighet døde, og han klandrer Gud og presteskapet, men kanskje aller mest seg selv for hennes død. Forholdet han får til Mina er derfor mye mer sentralt enn i noen andre filmer basert på samme bok. Dracula er mye mer menneskelig enn før, og kanskje derfor enda mer skremmende.
De andre karakterene er akkurat passelig tilpasset. Minas venninne Lucy har et knippe med friere som etter hvert tar en større del i handlingen. Det samme med Jonathan Harker og ikke minst vampyrjegeren Van Helsing. Denne gangen gjort om til en tørrvittig, makaber og elegant skikkelse, strålende spilt av Anthony Hopkins. Keanu Reeves gjør en elendig rolle som Jonathan Harker, men heldigvis blir de alle så grundig overskygget (bokstavelig talt) av Gary Oldman som Dracula. Han ER Dracula. Han fyller rollen ut til fingerspissene. Det er rett og slett en fryd å se han gestalte rollen, selv om det kanskje aldri blir spesielt skummelt. For det er kanskje filmens hovedproblem. Den er ikke skummel. Den er bare tidvis spennende. Men den er alltid en nytelse se på. Kostymer, kulisser, farger, skygger osv er så gjennomført at man kjeder seg aldri.
Coppola har valgt en litt spesiell tilnærming til de visuelle effektene, han bestemte seg for å lage effekter helt uten moderen hjelpemiddel som CGI eller optiske trykkere. Alle effektene ble til i kamera, og dette gir hele filmen et helt spesielt utseende. Han filmet scener baklengs for å gjøre det mer mystisk. Han filmet flere ulike scener oppå hverandre på samme filmrull for å skape visse effekter. Han brukte miniatyrmodeller og miniatyrtog. Alt sammen gir filmen et unikt uttrykk som ene og alene hever filmopplevelsen opp en karakter.
Selv om filmen er heslig vakker og håpløst romantisk, så ødelegger de dårlige rolleprestasjonen en hel del for opplevelsen. Keanu Reeves er en katastrofe, det kan ikke sies på andre måter. Winona Ryder er ikke så ille, men langt fra perfekt. Coppola selv har uttalt at han angret på castingen, men han ville ha unge, hippe og fremadstormende amerikanere i de ledende rollene. Skulle ønske at geniet Gary Oldman hadde hatt bedre motspillere, men han klarer likevel å dra lasset alene.
Bildet Filmen er kodet i MPEG-4 AVC og er meget bra. Disken er på 50 GB, så her skulle det være nok plass til en to-timers film. Fargene eg skarpe og klare. Spesielt er de mange nyansene av rødfarge imponerende. De mange ansiktene til Dracula fremstår som detaljerte og spennende. Blodsprutene er vakre og det er god dybde i bildet.
Men en del skumringseffekter blir kornete og grøtete, det samme med gråtoner og røyk og skyer. Her kunne det vært bedre. Nå er jo filmen fra 1992 og noe av dette kan nok skyldes Coppolas insistering på at alle effekter skulle gjøres i kamera, og at filmen ikke skulle finpusses digitalt på noe som helst vis. Faktisk så har hele overføringsprosessen av filmen vært totalt overvåket av Coppola selv. Og han har bevisst beholdt en del støy og støv i bildet for å oppnå den drømmende effekten han visstnok søkte å oppnå. Så eventuelle kornete bilder får han ta ansvar for, og ikke denne utgivelsen. Så jeg kan vel egenlig ikke trekke ned karakteren på grunn av det.
Bildet er selvsagt gjengitt i 1080p, eller full-hd som man også kan kalle det. Den er også gjengitt i ekte widescreen, det vil si 1.85:1, og ikke 1.77:1 som er vanlig. Det fører til en bitteliten sort stripe oppe og nede, selv om du har widescreen-tv. Men dette er bare slik det skal være. Widescreen-formatet for kino er ørlite bredere enn widescreen tv-standarden.
Lyden Lydsporet er meget (u)hyggelig. Dialogen er klar og skarp og gjenklangen i Draculas transylvanske slott er nifs og velbalansert. De diffuse skrikene og vindkastene sitter akkurat der de skal og gir den mystiske og ubehagelige stemningen filmskaperne nok var ute etter. Musikken er god og fyldig og subwooferen har også litt å gjøre på. Det er ikke på volum denne filmen er god lydmessig, det er på stemning, og der treffer den midt i blinken.
De av dere der ute som også kan glede dere over det ukomprimerte PCM-sporet vil selvsagt få enda bedre lyd. Vi andre får nøye oss med vanlig 5.1 Dolby Digital.
Bonus Her er det gjort plass til alltid interessante Francis Ford Coppolas kommentarspor. Han introduserer også filmen om man skulle ha lyst til å få med seg det.
Videre er det et knippe med slettede scener. Disse blir mest interessant for de virkelig blodtørstige, siden ikke alle scenene er helt ferdige, og suppleres med storyboard.
Mye mer interessante er de fire minidokumentarene, spesielt filmen om hvordan spesialeffektene ble laget. Vanligvis består slike filmer av en likblek mann som sitter foran en pc og forklarer, men ikke her. Alle effektene i Dracula er "hands-on", og dette er virkelig imponerende å se. Men også den mer tradisjonelle bakomfilmen er bra. Kunne kanskje inneholdt mer om boken, og Dracula som skikkelse opp gjennom filmhistorien.
Man får også vite at det var Winona Ryder som kom til Coppola med manuset, og ville ha han til å lage filmen. Og ikke omvendt. Hun burde kanskje ha vurdert en annen i rollen sin?
Alt ekstramaterialet er i ekstremt høy teknisk kvalitet. Produsert i hd, med krystallklart bilde. Det kunne gjerne vært tekstet på norsk.
Alt i alt er dette en utgivelse vel verdt å ha. Riktignok klarer noen dårlige skuespillerprestasjoner nesten å ødelegge helheten, men Gary Oldman og et visuelt uttrykk jeg ikke har sett maken til ror det hele trygt i havn. Kombinert med godt bilde og god lyd, samt et fint ekstramateriale blir dette absolutt å anbefale.
Hans Petter Moland får vist samtlige av sine filmer, inkludert nykommeren En ganske snill mann, når han er Kosmoramas æresgjest. Frem til og med tirsdag 16. mars er det film som gjelder i Trondheim.
Utgivelsen: 
