Sid & Nancy [Criterion Collection] (1986)
I did it My Way
Filmen Sid & Nancy er bygd på Sid Vicious' og hans groupie-kjæreste, den amerikanske Nancy Spungens ruinerte livshistorie. Regissør Alex Cox har fokusert på den sterke kjærligheten mellom Sid og Nancy, mer enn musikerlivet, men samtidig skildret to ulykkelige menneskers vei mot bunnen på en innsiktsfull, sterk - og faktisk morsom - måte. Selv om filmen er et punkdokument, og derfor full av spy, banning, promping, brøling, raping og denslags ubehageligheter, er filmen bemerkelsesverdig glatt og stødig i formen, noe som her faktisk virker som en klargjørende kontrast til deres destruktive tilværelse. Selv om man ikke skulle ha et personlig forhold til verken The Sex Pistols eller punkebevegelsen, står filmen for seg selv som en vakker og mørk skildring av sterke følelsesbånd, desperasjon og miserabelt liv. Det er allikevel ikke til å stikke under en stol at filmen tjener på å ha sine røtter i virkeligheten.
Handlingen er lagt til de siste årene av 70-tallet når punken er sterk i England, og band som Iggy Pop og Debbie Harry har sin storhetstid. Sid (Gary Oldman), som altså spiller i The Sex Pistols, møter den desperate - og på alle måter avhengige - Nancy (Chloe Webb), som får ham hekta på heroin, og filmen er på mange måter hennes historie. "Sex is ugly, boring, hippie-shit...", mente Sid, men pipa får en annen lyd etter å ha truffet Nancy. De blir uadskillelige. En typisk film-kyssescene i slow motion er veldig søtt lagd: I stedet for at kvinnen står lent til et tre, støtter Nancy seg mot en container, og søppel - ikke høstløv - daler sakte ned rundt dem. Romantisk på punkervis. Sid og Nancy holder sammen som to skadeskutte sjeler i en verden som har vanskelig for å svelge dem, og både regissør og skuespillere klarer å skape medfølelse for deres skjørhet og kjærlighetssavn som skinner gjennom den røffe punkefasaden. Det grunnleggende savnet forklarer også deres misere. Nancy-karakteren er virkelig godt utviklet, og det er nesten skremmende å høre Webb snakke (eller sutre) på samme måten, med lik stemme som den ekte Nancy. Begge skuespillernes utseende ligner også veldig på originalenes.
Innlagt i handlingen er selvfølgelig også konsertscener med Sex Pistols, med dertil lyd, og videoen My Way, der en vill og dopa Sid agerer massakre mot et adelig publikum, og mot Nancy. Dette er bare en av flere absurde sekvenser i filmen. For å illustrere parets spøkelsesaktige eksistens, har Cox laget en sekvens der de går rett frem gjennom en folkemengde, som om de skulle være usynlige. Et annet sted i filmen skjer noe av det samme: En gjeng skoleunger i uniform løper på alle kanter av uberørte Sid og Nancy gjennom gatene, og de slår og denger på de gamle, slitne bilene som står parkert. De finere bilene får være i fred.
En dag de våkner i senga trøster Sid en deprimert Nancy med at "alt skal bli bedre når vi kommer til Amerika, det lover jeg deg", hvorpå Nancy forklarer at de har vært i landet i en uke allerede. Vi forstår at det totale forfallet er nært. Noe senere kaster Nancy en brennende sigarett på gulvet, hotellrommet tar full fyr og er snart overtent, men de er så neddopa at de ikke rømmer ut av senga og i sikkerhet. Neiiiida. De blir liggende, tenner seg en røyk(!) og SER PÅ. The end is near...
Criterion har utgitt Sid & Nancy i en fantastisk rikholdig DVD-utgave som er som en drøm hva angår bonusmateriale. Menyen er lagt på levende bilder og lyd fra filmen, og kommentarsporet med diverse medvirkende er tett, informativt og spennende. Dokumentaren England's Glory under regi av Martin Turner, er et temmelig freaka underground-dokument som viser at personene bak Sid & Nancy er like sprø (og dopa) som tittelfigurene. Her finner vi skinheads og originaler som kommer forbi og slår av en prat, eller synger en sang for filmteamet. -Veldig morsomt at de har fått med denne på plata! I tillegg er det et spor med tittelen The Filth and the Fury, som viser Six Pistols' TV-opptreden i Today Show i et intervju med Bill Grundy. De ble kjent i pressen etter TV-programmet, men dette var før Sid ble medlem i bandet, og han er derfor ikke med.
Men ikke nok med det, for det beste av alt er nøkkelscener hentet fra en dokumentarfilm om de VIRKELIGE Sid og Nancy på turne i New York. Dokumentaren heter D.O.A. (Dead On Arrival), og er regissert av Lech Kowalski, som fant dem patetiske, og følte seg som den reneste pornografen i selskap med halvdøde Sid og hans bedre halvdel. Forsøket på å intervjue Sid i hotellsengen er helt utrolig å beskue. Sid, som er i overdose-grensa og sovner til stadighet, gir et snork til svar, og når han innimellom våkner litt, spør han etter neste spørsmål. Nancy er nesten like rusa, men forsøker å holde Sid våken på de mest surrete måter. Midt i intervjuet begynner hun å kle av seg, og det er et totalt tragi-komisk kaos. De er fullstendig utslåtte.
Til overmål finner man også et spor med en telefonsamtale mellom Sid Vicious og fotografen Roberta Bayley, som finner sted den tyvende januar, 1978. Sid er da på sykehus etter å ha gått inn i en dop-relatert koma på flyet til Amerika, tre dager etter en overdose, og man får et innblikk i en skrøpelig og sympatisk, men desillusjonert person.
Når dette er sagt, er det bare å bøye seg i støvet, for selv om bildekvaliteten kunne ha vært et par hakk bedre (og bildet kunne godt vært 16:9-optimalisert og ikke 4:3 letterbox), stiger filmen en hel karakter grunnet Criterion Collections velvillighet og fantasi, og ender på en velfortjent sekser. For Pistols-fan må denne DVD-plata være som en skatt å regne, men også for deg som ser gleden ved DVD-formatet; sett Sid & Nancy på ønskelista!!!