Utgivelsen: 
The Matrix Reloaded (2003)
Mer kung fu, flere eksplosjoner, mindre forståelig
Wachowski-brødrene kunne ha gjort det enkelt for seg selv etter suksessen med The Matrix. I stedet er det liksom ikke måte på hvor høyt de skulle legge listen både for effekter, slåsskamper og ikke minst plottet.
Fotogalleri
Filmen starter med Trinity i en action-sekvens, akkurat som den første filmen og feier oss flott inn i handlingen. Neo viser seg ganske forvirret, han har gått med på at han er The One, men han vet fortsatt ikke hva han skal gjøre. Av en eller annen grunn har dette fått ham til å gå i en presteliknende kappe og solbriller når han er inne i matrix'en. Morpheus er likevel den som mest fremstår som en prest, og ordet "believe" er med i de fleste replikkene hans.
Sett isolert er Matrix: Reloaded en glimrende oppfølger. Når det gjelder action følger den ene klassiske scenen den andre; Neo mot hundrevis av Agent Smith-kloner, den merkelige, erotiske scenen der det løpske programmet som er Persephone (Monica Belluci) vil ha et kyss for å "sample" kjærlighet, den rent ut sagt vanvittige scenen på motorveien og øyeblikket der Morpheus tar ut en SUV med en katana.
Historien blir verre å følge. Ganske tidlig ramler karakterene inn i en konflikt mellom valg og skjebne, og snodige ting skjer og blir ullent forklart med skjebne og profetier. Profetien er langt på vei blitt en unnskyldning for å koble inn de mest søkte karakterer og historievrier
Noen vil hevde at brødrene la listen så høyt at de ikke ga seg selv noen som helst mulighet til å få trilogien i land på en måte som kunne innfri fansens forventninger. Jeg er langt på vei enig, for til tross for den enestående tekniske kompetansen og godt spill over hele linjen, gaper filmskaperne over mer enn de kan tygge. Jeg er fristet til å antyde at de kanskje muligens ikke er så smarte som de har lyst til å fremstå som. Det er synd, men The Matrix: Reloaded fungerer aller best som en ren actionfilm og det var ikke det som var målet.
Bildet
Mulig det skyldes at filmen er laget med høyere budsjett. Iallfall er bildet intet mindre enn perfekt, og de har lykkeligvis slappet litt av på de grågrønne fargeeffektene. Bildet på skjermen er feilfritt og knivskarpt, fargegjengivelsene ekstremt presise og her finnes masse dybde og dynamikk. 2:40:1 widescreen, 1080p oppløsning i 60 Hz etterlater lite å savne.
Lyden
Her sparkes det rumpe så det holder med et Dolby TrueHD-lydspor som får alle fem høyttalere og sub'en til å arbeide hardt og lykkelig hele filmen gjennom. Det er en substans og stofflighet i lyden som gir helt nye opplevelser av filmen.
Bonus
Igjen en veldig pen pakke. Her er ekstraklipp med kommentarer, en halv time av dataspillet og scenene som ble spilt inn for dette, diverse dokumentarfilmer og behind the scenes. Igjen en feature som går parallelt med filmen, scenene diskuteres og der effektene forklares bilde i bilde mens du ser dem på storskjermen din. Kommentarene er et lite kapittel for seg. I stedet for de vanlige kommentarene fra de involverte er det et spor med noen filosofer som likte filmen og et annet med kritikere som ikke likte filmen. Artig påfunn, skjønt kritikerne er ikke så taleføre som de er skriveføre og de tause periodene er lange. Totalt er det imponerende mye bonusmateriale av svært høy kvalitet.