Utgivelsen: 
The Company You Keep (2012)
Høy alder, lavt tempo
Det er nesten noe av et kunststykke å lage en kjedelig og uengasjerende film om terrorisme. Men det er nettopp det Robert Redford har klart.
I Europa herjet De røde brigader og Baader-Meinhof på 1960 og -70-tallet. Amerikanerne hadde sine egne villfarne idealister som slo seg på vold og terror, The Weathermen. Mange år etter lever fortsatt flere av dem i skjul. I denne filmen blir en av cellene rullet opp, og FBI jakter nådeløst på de av gamlingene som fortsatt nekter å gi seg frivillig.
Jeg synes ikke det er noe vanskelig å ta avstand fra venstrevridd terrorisme. Samme hvor vakkert det er med fordeling av goder, miljøvern og kamp for fred, så er det ingenting som rettferdiggjør ran og mord. Redford later som om han gir til beste en drøfting i denne filmen, men siden vår helt - eller iallfall protagonist - er av den samme opplagte oppfatning som meg, så blir det ikke akkurat noen spennende drøfting.
Det er faktisk ingenting som er spennende i denne filmen, for selve plottet er om mulig enda slappere enn det pretensiøse, men enkle tankegodset. Her er ingen intensitet, ingen hast, ikke noe press og det skjer ikke noe dramatisk eller spennende, knapt nok noe ubehagelig. Man kunne da håpe på at filmen i det minste kunne by på noen fascinerende personportretter, når vi nå har et a-lag av seniorskuespillere her.
Men det er ingen gode personportretter. Nick Nolte klarer med brummende nonsjalanse å gjøre sin karakter levende og ekte, men det er han helt alene om. Shia LaBeouf spiller rett og slett John Cusack som ung. Jeg mistenker at Redford først ville ha Cusack, for så å oppdage at han var blitt for gammel. Beklageligvis er det en Cusack uten personlighet vi får, en kald coverversjon helt uten originalens rufsete sjarme og ledige væremåte. Julie Christie er en britisk skuespiller, og høres umiskjennelig ut som en brite, uten at det er noe som helst i rollefigurens biografi som skulle tyde på at hun var noe annet enn amerikansk. Brendan Gleeson og Richard Jenkins seiler uanstrengt gjennom viktige, men underskrevne roller.
Så hva har vi? En politisk thriller med uinteressant politikk og få eller ingen thrills. En film full av karakterskuespillere som bekler flate og kjedelige rollefigurer. Et plot som i løpet av tjue minutter går seg vill i en myr av kjedsomhet, og det eneste forsøket på en twist var ikke bare dumt - det var en twist som ikke forandret noen ting. Hvis avsløringen hadde blitt bortklippet, ville filmen verken blitt rikere eller fattigere.
Det slår meg at Robert Redford har gjort mer for film ved å skape Sundancefestivalen enn han har gjort som verken filmskaper eller skuespiller. Det er ikke det at han på noen måte mangler talent, men han leter så fanatisk etter noe vektig og viktig at det meste av det han gjør ender som kjedelig. Nå er han 77 år gammel, han synes det er fullkomment naturlig å spille småbarnsfar og han gjenoppfrisker minner om gammel kjærlighet med nesten jevngamle Julie Christie. Det eneste de to beviser er at når den lille viseren står på sytti år, er det ikke så mye mer kirurgen i Beverly Hills kan gjøre for deg enn å fjerne dobbelthaker.
Teknisk
Middelmådig bilde og lyd. Ikke noe ekstrastoff.