Fight Club (1999)
'We're the all-singin, all-dancing crap of the world.'
Dævendævendæven! Jeg må innrømme at jeg har et litt anstrengt forhold til David Fincher etter at jeg ble utsatt for hans film Seven da den kom på kino (jeg har fortsatt til gode å få sansen for den totalt destruktive stilen han rendyrker i den filmen) men etter Fight Club vurderer jeg medlemsskap i fanklubben hans. Ikke bare fordi dette er en forrykende film, men fordi det er en helt utmerket DVD.
Filmen handler om en kar som er helt på vippen (Edward Norton). Han lider av søvnproblemer - rettere sagt: han får ikke sove, uansett hva han gjør. Og han blir mer og mer fjern og distansert fra virkeligheten. I et desperat øyeblikk blir han med på et møte for menn med testikkelkreft, og finner til sin overraskelse at ved å late som han har en dødelig sykdom og gråte sammen med andre syke mennesker som møtes i støttegrupper, får han endelig slappet av og får SOVE. Men "idyllen" avbrytes da en mørk, vakker og spennende femme fatale ved navn Marla Singer (Helena Bonham Carter) også begynner å gå på "hans" støttegruppe-møter, og dermed mister han roen - og søvnen. Igjen begynner runddansen der han går halvveis i søvne gjennom jobben (som ulykkes-etterforsker i et bilselskap - mange temmelig groteske vitser rundt den saken fra Hr. Fincher, forresten) og resten av livet.
På en flytur møter han så den merkelige såpeselgeren Tyler Durden (Brad Pitt), og når han en dag kommer hjem til en eksplosjonsrammet leilighet, gjør han et skjebnesvangert valg: han flytter inn hos Tyler i en falleferdig rønne utenfor sentrum. De to unge herrene er på mange måter hverandres rake motsetning - der Nortons karakter er en nokså stille og trygghetssøkende IKEA-japp med klær fra Calvin Klein og Armani, er Tyler Durden utagerende, frisk, vill og spenningssøkende. Men de har i hvert fall en ting til felles - de liker å slåss. Og dermed startes Fight Club: en annerledes bokseklubb der medlemmene banker hverandre opp med bare nevene til taperen ber om nåde. Og merkelig nok (undertegnede har i hvert fall aldri følt noe stort behov for å få en knyttneve plantet midt i trynet) ser folk ut til å like dette konseptet meget godt, og nye fight clubs dukker raskt opp i flere store byer over hele landet.
Etter hvert utvikler disse klubbene seg til noe mer - medlemmene får "hjemmelekser", og det vokser fram en stor undergrunns-organisasjon. Midt oppe i dette har Tyler startet et mildt sagt intenst forhold til Marla Singer, og forholdet mellom de to unge herrene slites både av dette og av spørsmålet om hva som egentlig er i ferd med å skje med Fight Club, og hvem som egentlig har kontrollen. Og derfra går det bare videre en en skikkelig vill spiral nedover... Resten finner du ut når du ser filmen.
Undertegnede var en av øyensynlig ganske få som ikke likte Edward Norton i American History X (nå har jeg sett filmen om igjen sammen med en annen, og den er faktisk ENDA dårlige enn vi skrev i vår anmeldelse!), men denne gangen fungerer det bedre. Selv om hans karakter kanskje er litt blodfattig på enkelte områder (det er på en måte Tyler som driver filmen framover mye av tiden) gjør han en god figur som desperat søvnløs, og ikke minst som lett lakonisk distansert overfor resten av de dresskledde herrer på jobben når han møter opp med stadig nye kutt og blåveiser. Men de som stjeler showet er Brad Pitt og Helena Bonham Carter.
Pitt kan utfolde seg fritt som den temmelig lekne og outrerte Tyler Durden, og han bortimot STRÅLER ut akkurat de holdningene man forventer fra en slik type, men en del av hans lett raljerende antiforbruks-holdninger virker noe lite overbevisende og er vanskelige å fordøye (dessuten er de som snytt ut av UNA-bomberens manifest). Mest fantastisk og nesten bortenfor kritikk er Bonham Carter, som ikke bare gjør en slående entre, men vet å ta gjøre maksimalt ut av sin tilstedeværelse i alle scener, serverer noen av filmen beste replikker, og når man til slutt blir klar over hva som EGENTLIG har foregått hele veien, blir hennes rolle enda mer imponerende. Absolutt verdt å se to (eller flere) ganger.
Ikke alt er like imponerende i Fight Club. Selv om det kanskje er kult å bryte med konvensjoner virker noen av sekvensene i filmen litt for påtatte; ikke minst scenene der Tyler Durden introduseres og Norton veksler mellom å delta i en scene og snakke direkte til kamera. Hmmmm. Hele tiden brukes også voiceover som en slags tredje stemme som delvis deltar i dialogen, noe som tidvis virker litt forstyrrende (men igjen noe smartere når man kjenner sluttpoenget). At Tyler introduseres allerede FØR han dukker opp i historien ved at han plutselig "blinker" inn i bildet i en enkelt frame er derimot en ganske artig effekt. Hensikten med alle disse trekkene er vel antakelig å skape en (nødvendig) distanse til materien i filmen, for det ligger jo en del ganske interessante politiske meldinger i Tylers anti-establishment-retorikk. (Og en del sære grupper, ikke minst i USA, etterlever jo allerede Tylers budskap.)
Underveis, og også et stykke etter at filmen var ferdig, var jeg i tvil om hva jeg skulle synes om filmens tilsynelatende oppgjør mot jappekultur, "consumerism", og hele vår verdens streben etter lykke, rikdom og materielle verdier. Etter mitt skjønn er det ikke HELT åpenbart fra første øyeblikk at historien er ment som en sarkastisk og komisk kommentar, men jo mer man tenker etter, desto tydeligere blir den svarte komedien (noe som også understrekes av flere i kommentarsporet, til min store lettelse). Likevel - Fight Club kunne gjerne hatt noe mer komedie over seg.
DVD-utgivelsen fra Fox gir imidlertid svært liten grunn til å klage. At det kan komme en slik to-platers utgivelse fra dette selskapet (Fox, som på mange måter har beveget seg baklengs inn i DVD-framtiden) er litt av en bombe. Høyst sannsynlig ligger æren hos regissøren, som nok har hatt nøye oppsyn med DVD-utgaven. Her får man som nevnt to plater, der den ene er viet filmen og ikke mindre enn FIRE kommentarspor med praktisk talt alle som har hatt noe med produksjonen å gjøre. Til dels veldig informative saker, der spesielt sporet med de tre hovedrolleinnehaverne og Fincher anbefales. Den andre platen inneholder en rekke menystyrte dokumentarklipp der man kan velge å se location scouting, filming, øvelser eller spesialeffekter tilhørende forskjellige scener, og man kan da velge blant flere kameravinkler og audiospor tilhørende disse sekvensene. Litt klønete forklart, men du skjønner det med en gang du sitter der med fjernkontrollen. Her er det også en del utklipte scener, masser av bilder og grafikk tilhørende filmen og pressematerialet, tekstsider, storyboards og masse annet snadder. Faktisk savnes en sammenhengende dokumentar i god, gammel stil, men man får altså vite det meste om filmen hvis man driver litt intensiv tommel-gymnastikk.
Teknisk sett er DVD-overføringen av utmerket kvalitet med temmelig høy gjennomsnittlig transferrate, bra oppløsning (selv om fargetonene generelt er noe mørke) og svært lite å se av åpenbare komprimerings-artifakter. Og med Optimode-seksjonen fra THX kan du stille inn tv-apparatet nøyaktig i forhold til innstillingene som ble brukt med mastering. Snertent. Lydsporet i Dolby Digital 5.1 er utmerket mikset med klar og tydelig dialog, lekker bruk av effekter i alle kanaler, og med veldig passende musikk signert The Dust Brothers. Glemte vi å kommentere selve boksen? Faktisk fortjener den en kommentar, den også. Hele stasen er pakket i et lekkert papp-cover der man bretter seg fram til platene og et delikat hefte med skryt om filmen. Nå ønsker vi oss bare "Fight Club"-katalogen som pressen i USA fikk... :-)
Undertegnede brukte seks timer forleden kveld på å se filmen, lytte til kommentarspor og bla i materialet på bonus-platen, og når dette skrives to døgn timer senere, får jeg igjen lyst til å sette på filmen. Da må den jo være nokså bra. Likevel får ikke Fight Club mer enn en sekser. Riktig nok en sterk sådan, men filmen i seg selv er ikke bra nok til å at dette kan framholdes som en "evig klassiker", slik jeg ser det. Jeg blir imidlertid ikke overrasket om karakterene fra dere lesere kommer til å legge seg et hakk over min. Uansett: Fight Club på DVD er vel verdt både å se og å eie. God fornøyelse!
blog comments powered by Disqus