Utgivelsen: 
12 Years a Slave (2013)
Fortjent multiprisvinner
Simpelthen en veldig god historie fortalt på en sober og direkte måte, med noen av vår tids beste karakterskuespillere i rollene. Det er egentlig mye vanskeligere å få dette til enn det høres ut.
Solomon Northup (Chiwetel Ejiofor) er, til tross for sitt afrikanske opphav, en fri mann i USA i 1841. Han er profesjonell musiker og lar seg lokke til hovedstaden med tilbud om et godt betalt og givende oppdrag. Det er imidlertid en felle. Solomon blir solgt som slave i Georgia. Han er av en seig sort, og prøver først å gjøre det beste ut av en vrien situasjon. Snart lærer han imidlertid at det beste er å holde ordentlig kjeft, bøye hodet og håpe at man overlever enda en dag. Det er en beretning om dyp urettferdighet, grov fornedrelse og ukuelig livsvilje. Og den er sann.
Regissøren Steve McQueen er en kunstner. Han er også en klok mann, og jeg tror at det første han gjorde da han fikk fatt på denne historien var å ta et skritt tilbake og tenke seg godt om. Fortellingen om Solomon er den type fortelling som en Spielberg, en Scott eller en Attenbourgh ville blåst opp til det monumentale. Det er en film som nesten tigger om blockbuster-behandling, med superstjerner i alle roller, en massiv reklamekampanje og et pompøst soundtrack. McQueen gikk nesten motsatt vei. Slike gigantfilmer har en tendens til å bli hit or miss, jo mer man pøser inn i dem, jo flere risikomomenter får man. Denne historien står like godt på egne bein. At den er kontrollert og forsket i og funnet sann, gjør den enda noen hakk bedre (selv om jeg heller mot at den er like god om den var oppdiktet) og iallfall enda mer salgbar.
Så en mindre kjent skuespiller får rollen som Solomon. Ejiofor var et inspirert valg. Han er ikke vakker eller cool, som en Will Smith eller Jamie Foxx. Men han er ekte og han er intens, det er en ærlighet i kroppsspråket og intonasjonen hans. Benedict Cumberbatch var kanskje et mer opplagt valg, han ville også fått rollen i en tenkt gigantoman innspilling av samme filmen. Men han er som sedvanlig god, og rollefiguren Ford er spennende. Ford er nemlig en god mann, selv om han er slaveeier. Han er human og empatisk. Han er derfor livsfarlig for seg selv og andre rundt ham, for han har en sviktende forståelse for det grusomme samfunnet han lever i. Michael Fassbender er det umulig å unngå for tiden, fyren er overalt, med en kolossal arbeidskapasitet. Han kler mye bedre rollen som den usle Edwin Epps enn de alt for mange sjarmørrollene han har gjort. Fassbender egner seg lite til å spille mektige menn, men er perfekt som den smålige lille mannen som nyter total makt i sin bittelille verden, en verden som ikke engang strekker seg utenfor gjerdene for hans egen plantasje. Paul Dano er briljant, både som helt og skurk. Her tar han frem den kleimete, frastøtende personligheten fra There Will Be Blood, og i altfor få minutter regjerer han over hele filmen med absolutt makt. Han er også en ussel småkonge, men han er en total psykopat, muligens sinnssyk. Jeg har ingen idé om hvem Brad Pitt lå med for å få rollen som Bass, men neimen om han sløser den bort heller. Pitt er helt klart på vei opp igjen, etter et langt opphold i en kloakk av forglemmelige underholdningsfilmer.
Det er flere fantastiske rolletolkninger her, jeg ville bare fremheve at filmens stjerner er vel anvendte.
McQueen er som sagt en kunster, utdannet og trent og han har bevist sitt kreative talent. Han vet også når han ikke skal klovne med kamera og effekter. Billedbruken er nøktern, effektivt fortellende og bare sjelden går han for estetikk. Historie, historie, historie. Filmmusikken er økonomisk brukt og mange scener er helt uten musikk. Igjen fremhever dette historien, fremfor effektmakeri.
Jeg har lite respekt for The Academy, de har en slem tendens til å henge seg på trender og de driver altfor ofte med politikk. Denne gangen traff de blink, 12 Years a Slave er virkelig et mesterstykke. Den er ikke behagelig. Ofte fylles man med en diffus følelse av skam. Ikke slik at jeg hiver meg på den litt billige floskelen «skammer meg over å være hvit» - jeg føler rett og slett en dyp skam på vegne av de usle menneskene som går der og tror at et menneske har rett til å eie og til og med mishandle et annet menneske, for de har ingen skam selv, ingen elementær anstendighet. Så sterk og engasjerende er nemlig filmen i all sin nakne enkelhet.
Teknisk
Bildene kunne vært bedre. De er litt blasse og litt kornete, og jeg tror ikke råmaterialet var så dårlig. Lyden er utmerket. Ekstrastoffet består først og fremst av en detaljert making of som gjennomgår både filmen, dens litterære fundament og historien. Fint laget, med mange bidragsytere.
blog comments powered by Disqus