Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Eternal Sunshine of the Spotless Mind (2004)
Moderne kultklassiker
En lang, mørk og til dels skremmende reise som er vel verdt å ta, ikke minst sammen med Jim Carrey og Kate Winslet. Dessuten får vi et spennende "tenk om"-dilemma vi kan plage oss selv med.
Joel (Carrey) er en temmelig uptight og hemmet fyr som har vanskelig for å gi seg hen til følelser. Dette forandrer seg når han møter Clementine, et fyrverkeri av ekte og falske uttrykk og idiosynkrasier, en skjødesløs og vakker kvinne styrt av impulser og emosjoner. Men etter en krangel tar ikke bare forholdet slutt - kort etter har Clementine fullstendig glemt hele forholdet. Som om hun har fått hele forholdet slettet fra minnet sitt. Joel skal snart stifte bekjentskap med tjenestene til Lacuna, et firma som kan gjøre livet ditt bedre ved å fjerne minner som er for smertefulle til å bære på.
Den franske regissøren Michel Gondry virker som om han er ti år for sent ute med Eternal Sunshine. Filmen er fra 2004, men den grungy, lurvete stilen til Joel og Clementine ser vitterligen ut som 1994. Det grensesprengende geniale utstyret til Lacuna kommer rett ut av den klumpete delen av åttitallet (det er faktisk en sen åttitalls-laptop som spiller "rollen" som innretningen som sletter minner) og kassetter er i ivrig bruk og alle later til å disponere flere kassettspillere. Jeg tilstår at dette retropreget var med på å vinne meg over, filmen later å befinne seg i et slags tidsmessig limbo og vi kan ikke engang stole helt på minnene til den objektive regissøren som forteller historien.
Selve idéen med å slette minner er dypt fascinerende. Vi vet at det er galt, noe for så vidt også filmen kommer frem til. Minnene er mursteinene som bygger opp vår personlighet og det er ikke urimelig å anta at langt de fleste av våre mest positive personlighetstrekk er produkter av vonde minner. Og man skal ikke drive å fucke sånn med seg selv, hvis noe er fælt skal det bearbeides på en naturlig måte slik at vi virkelig kan gå videre i livet vårt. Metoden til Lacuna er som en mental fettsuging, og i likhet med sitt fysiske motstykke bør det bare utføres av tvingende helsemessige grunner. Ikke for å slippe unna ubehageligheter. Men hvis du aldri har vært et sted der tjenestene til Lacuna ville virket seriøst fristende, så har du levd et misunnelsesverdig motstandsfritt liv.
Kate Winslet er glimrende og ble nominert for og vant en rekke priser for sin rolle. Jim Carrey derimot, er en eksponent for den pussige amerikanske holdningen om at det er annenrangs å drive med komikk. For en stor andel komikere er komedier bare de første trinnene på stigen til å bli "ordentlig" skuespiller. Denis Leary, Steve Martin, Tom Hanks og flere til, alle startet i komedie og la genren bak seg. Jim Carrey er imidlertid en fullbefaren skuespiller og har vært det hele tiden. Han spiller så godt i drama, så sårbart og så intenst at jeg mistenker at han bare spilte komiker i starten av sin karriere. Som Joel er han den perfekte everyman å identifisere seg med, og selv når det triller sinte, bitre replikker ut av ham, forstår vi ham bare så altfor godt.
En film som tør å være merkelig, som tør å være mørk og som tør å være ubehagelig. Belønningen blir desto større i den andre enden av den usedvanlig velstrukturerte historien. Underveis byr filmen på mange oppløftende glimt av bisarr humor og små, men tilfredsstillende overraskelser.
Teknisk
Grovt, kornete og mørkt og litt rått. Jeg kan ikke huske at bildet skulle se fullt så grungy ut. Jeg nøler med å anbefale noen å bytte ut DVDen sin i dette her. Lyden er ikke mer enn ok. Det verste er det totale fraværet av ekstrastoff, for det finnes masse av det på tidligere DVD-utgivelser.
blog comments powered by Disqus
>