I det ene øyeblikket kan de være helt klare i toppen og prate om alt mellom himmel og jord, i det neste kan de lure på hvilken vei de skal ta på seg buksen. Jeg snakker selvsagt om mennesker med demens. I filmen The Savages møter vi søskenparet Wendy og Jon Savage, hun bor i New York og han i Buffalo. Ut av ingenting får de beskjed om at deres far er blitt dement og trenger et nytt sted å bo. Vi får ikke vite så forferdelig mye om hvordan deres forhold var før dette, men det kan virke som om faren ikke har brydd seg så veldig om barna sine.
Jon finner et pleiehjem i Buffalo, og Wendy flytter inn hos broren en periode, mens deres far skal finne seg til rette. Dette er egentlig hele den ytre handlingen, resten består av Wendy og Jons forhold til hverandre, sine kjærester og sin far. For dette er et drama om mellommenneskelige forhold, sylskarpt skrevet og helt strålende spilt av de tre i hovedrollene. Philip Seymour Hoffman har vist seg verdig tittelen genial skuespiller gjennom filmer som Capote (som han vant Oscar for), Charlie Wilson’s War og ikke minst Doubt der han spiller katolsk prest. Dette er en karakterskuespiller av de helt store. Han fyller bildet i hver eneste scene, ikke bare fordi han er en kraftig kar, men fordi han har et nærvær og en formidlingsevne av de helt sjeldne. Laura Linney har gjort mange minneverdige filmer, hun også, og for min del er det The Life of David Gale som sitter sterkest i minne. I The Savages når hun nye høyder og gir rollen en troverdighet, en sårhet og en følelse av at det er et ekte menneske vi sitter og ser på.
Det er en utrolig sår og trist historie som utspiller seg foran øynene våre. Vi skjønner jo at forholdet mellom Wendy og Jon ikke er av det beste, de konkurrerer om de samme kunststipendene og de har lett for å krangle om de minste ting. Forholdet til deres far er også langt fra perfekt, og vi aner en fortid både med mishandling og skuffelser, uten at dette blir dvelt ved. Hele tiden har vi også farens ferd mot total demens og til slutt død. Mange sterke scener som mange med demens i familien vil kjenne seg igjen i. En annen ting som man kan kjenne seg igjen i er humoren, for uansett hvor fælt det er å miste noen til denne grusomme sykdommen, så oppstår det unektelig situasjoner som man ikke kan gjøre noe annet enn å le av. Som når faren klager på den elendige servicen på “dette hotellet.” Fælt og morsomt på en gang.
Men først og fremst er dette en film om to søsken som har hatt en tøff oppvekst, og som må ta seg av en far som aldri har gitt dem noen ting. Den relativt ukjente regissøren og manusforfatteren Tamara Jenkins har sydd sammen et knallgodt manus, og har vunnet en haug med velfortjente priser. Det blir spennende å se hennes neste prosjekt. The Savages er en hjerteskjærende men samtidig morsom film som jeg anbefaler alle å se, med eller uten demens.
Teknisk Filmen er i sitt opprinnelige format, som er 1.85:1, og kvaliteten på bildet er ingenting å utsette på. Det samme gjelder lyden. Dette er en dialogbasert film, og talen er fin og klar i midterste høyttaler, men også den stemningsskapende musikken kommer fint til sin rett.
Ekstramaterialet består av to scener som egentlig ikke kan kalles slettede. Scenene er et dansenummer fra filmens intro, og en sang som blir fremført senere i filmen. Her får du se dem i sin helhet. Mest spennende for de som var med på innspillingen, skulle jeg tro. Da er det mye mer interessant å kikke på dokumentarfilmen About the Savages, en klassisk bakomfilm med intervjuer og betraktninger. Godkjent.
Hans Petter Moland får vist samtlige av sine filmer, inkludert nykommeren En ganske snill mann, når han er Kosmoramas æresgjest. Frem til og med tirsdag 16. mars er det film som gjelder i Trondheim.
Utgivelsen: 
