Utgivelsen: 
Twin Peaks: Fire Walk With Me (1992)
Laura Palmers siste dager
Fotogalleri
Laura Palmer er 17 år, en høy, vakker blond all-American skjønnhet. Populær, ettertraktet, sjarmerende og dyktig. Men det er bare hennes ene side. For det er også en eskalerende kokain-vane, et liv med perverse, seksuelle eksesser og grufulle selvpåførte ydmykelser. Hele tiden har hun en følelse av at noe enda verre skal skje. Om ikke dette var nok, blir hun plaget og voldtatt av en uhyggelig mann som kanskje er en demon fra helvete. Og ganske snart skal hun dø.
Ikke noe for barna, altså. I tillegg til en nærgående skildring av Lauras siste dager på jorda, får vi en slags mini-krim, der Lynch' høyst eiendommelige FBI-agenter etterforsker et drap ikke så langt fra småbyen Twin Peaks. Denne etterforskningen får en brå og uventet slutt.
Denne filmen kom bare et års tid etter at TV-serien hadde sluttet, og mange trodde at Lynch skulle samle trådene og forklare det som skjedde i den siste, forvirrende episoden av TV-serien. Det var selvsagt folk som ikke kjenner Lynch, for denne mannen har det ikke med å forklare eller opplyse noe som helst. I stedet kom da denne prequel'en, der handlingen er lagt til tiden før TV-serien plukker opp tråden. David Lynch kompromisset faktisk ganske mye for å få laget TV-serien. Sammen med Mark Frost produserte han en fortelling som ofte var forståelig, det fantes antydning til en rød tråd og selv den bisarre slutten gikk det på et vis an å få hode og hale på. Når han nå vendte tilbake til filmmediet (hardt illustrert med at et fjernsynsapparat blir smadret i filmens første sekunder), var Lynch hjemme igjen og det ble slutt på kompromissene. Det er en fullendt og på mange måter typisk Lynch-film. Fragmentarisk fortalt, et vell av symboler og lek med symboler, det er syke masker, deformerte mennesker og rikelig med disse tunge, harde lydeffektene som gir en vibrerende stemning av uhygge til selv de mest hverdagslige bilder.
Om skuespillerne i TV-serien var dyktige, er det selve A-laget som stiller opp her, flere av dem gjengangere i Lynch' filmer. Harry Dean Stanton, Kyle McLachlan og vakre Sheryl Lee i hovedrollen er noen av hans veteraner. Flere fjes fra TV-serien dukker også opp, naturlig nok. I tillegg får vi Kiefer Sutherland, David Bowie og den utmerkede sangeren Chris Isaak, han er forresten forbausende god. Og selvsagt Frank Silva som gråhårede, stygge Bob, muligens en inkarnasjon av Satan selv. Alle sammen er imponerende gode, selv om de tilsynelatende overspiller i en del scener. Jeg sier tilsynelatende, for Lynch forlanger av og til overleveringer som på en måte minner mer om eksperimentelt teater enn vanlig film.
Estetisk er filmen så og si feilfri. Lynch er veldig glad i en slags diffus femti-seksti-syttitallsestetikk. Han bruker gammeldagse møbler, utdatert teknisk utstyr, gamle radioapparater og fjernsyn, og det er knapt en eneste moderne bil å se på gatene. De nyeste er fra slutten av syttitallet, de fleste fra sekstitallet. Når han bruker disse gjenstandene i sine omhyggelig komponerte og nennsomt lyssatte bilder, gir de både en økt følelse av uhygge, samtidig som hans tidsmessig plasserer handlingen i et slags ingenmanssland. I limbo, som han sikkert ville like å si selv.
Handlingen i filmen er som nevnt todelt; vi har en ytre, ganske klar handling. Men mye fortelles i drømmer, visjoner og fantasier, og mange av disse glir over i den ytre handlingen. Jeg skal ikke si at dette alltid er lett å følge, og jeg har et inntrykk av at Lynch av og til pøser på med symboler uten at han har tenkt så mye over dem selv. Hva disse stemingsfulle drømmene og bildene betyr, får man nesten tolke selv. Er Bob en virkelig person, eller er han bare et symbol på noe grusomt som skjedde Laura da hun var 12 år? Man kan teorisere at denne filmen rett og slett er en skildring av den ødelagte psyken til en pike som har blitt misbrukt, og gjerningsmannen er kanskje hennes far. Lauras voldsomme selvdestruktivitet peker for så vidt også i den retning.
Men dette blir nesten for enkelt for Lynch. Filmen kan også handle om at det faktisk finnes et helvete, eller snarere en avdeling av helvete der en gjeng demoner ledet av en skummel dverg (Michael J. Anderson) kontrollerer begivenhetene i den ulykkelige småbyen Twin Peaks. Ikke umulig at hvert samfunn har en tilsvarende gjeng med djevler fra underverdenen som lager sine egne onde plot. Om disse demonene igjen er en metafor, kanskje for det ødeleggende og selvødeleggende i menneskets natur... vel, dine tolkninger er like gode som mine. David Lynch liker at folk tolker filmene hans, og han mener at enhver tolkning er gyldig. Selv vil han ikke bidra med kommentarer til DVD'ene eller på andre måter fortelle hva han har tenkt med scenene sine. Dette for at han ikke vil låse filmene i sin egen tolkning.
Om filmen er god eller dårlig, avhenger av hva den enkelte seer synes om David Lynch. Noen oppfatter dette som det rene skjære sludder og David Lynch som en arrogant fiduskunstner. Andre ser på ham som en av de største filmskaperne som har levd. Jeg synes bare han er en forbannet flink fyr, som kan lage bilder og lyder som skaper stemninger som sitter helt inne i selve sjela. Uansett kan man i rettferdighetens navn bare måle denne filmen mot andre av Lynch' verker. Og da synes jeg ikke den når helt til topps. Den mangler den samlede visjonen fra Blue Velvet, har ikke fokuset og energien til Wild At Heart og når det gjelder mat for tolkningsglade cineaster og psykologer, overgikk han denne med både Lost Highway og Mulholland Drive. For fans, derimot, er Twin Peaks - Fire Walk With Me selvsagt umistelig.
Teknisk
Filmen er fra helt tilbake i 1992, og ser etter forholdene riktig bra ut. Skarpe bilder, fine, varme fargetoner og bare sjelden blir bildene kornete i de mange mørke scenene. Lyden er i både DTS og Dolby Digital 5.1, og begge sporene har godt med detaljer og er mikset fint i fronthøyttalerne. Skuffende lite fra bakhøyttalerne, og det er dumt siden de med hell kunne vært utnyttet i de mange lydeffektene som er med på å skape uhygge i filmen. Derimot får sub'en brukt seg godt og ofte, både i rumlende effekter og den flotte musikken til Angelo Badalamenti. Både lyd og bilde kunne altså vært bedre, men dette må iallfall regnes som fullt godkjent.
Ekstrastoffet består av en pakke kalt "electronic press kit". Her er snipp med intervjuer fra de fleste som er involverte i produksjonen, illustrerende klipp fra filmen og traileren. Ikke sensasjonelt interessant, men greit nok. Som allerede nevnt, lager ikke David Lynch kommentarspor, men noen andre kunne vel ha gjort det? Det er jo ikke uvanlig at kritikere eller filmvitere gjør sånt. Jeg synes iallfall det er et savn. Derimot følger det med en meget smakfull liten bok, og en viss Guy Astic har bidratt med flere fine artikler som fyller noen av hullene i ekstrastoffet på DVD'en. Innpakningen av filmen, i et digipack-cover med gjennomsiktig hylse i klarplast med tittelen på, er meget, meget pen.