Utgivelsen: 
In Time (2011)
Time bandits
Heldigvis tar alle de enorme plothullene bort oppmerksomheten fra det faktum at Justin Timberlake er en skral skuespiller.
Vi befinner oss i fremtiden. Jorden er åpenbart overbefolket siden alle mennesker er genetisk manipulerte til å leve kun til de fyller 25. Etter dette kan de kjøpe seg mer tid gjennom å jobbe. De rike bor i egne distrikt og er i praksis udødelige, selvsagt på de fattiges bekostning.
Will (Justin Timberlake) møter en rik mann som er lei av å leve og som gir han et helt århundre, dette går ikke upåaktet hen, og han får tidspolitiet etter seg. Will på sin side blir besatt av å avsløre de rikes regime, slik at alle kan få leve like lenge. En Robin Hood-kamp mot de rike begynner. Med seg på laget får han rikmannsdatteren Sylvia, som ikke er sen å omvende når hennes far viser seg å være den mest kyniske rikingen av dem alle.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne å ta dette lappeteppet fra hverandre, for ideen er egentlig ganske god. Som i all god sci-fi finner vi en handling som egentlig er en metafor på vår egen tid og våre egne problemer, i denne filmen fungerer uttrykket «tid er penger» ikke bare i overført betydning. Tid ER penger, og en kopp kaffe koster to timer, en natt på luksushotell koster en måned osv. osv. Når timeren stopper, er du død.
Det går til tider veldig fort i svingene. Fra å være en fattiglus på fabrikken, blir plutselig Will en hevngjerrig sinnamann som klarer å lure seg inn i de rikes distrikt. Han kan slåss, skyte og kjøre som en stuntmann, uten at hans tidligere liv inneholder noen som helst form for agenttrening.
Filmen er strippet for høyteknologi, bortsett fra den åpenbare genteknologien som styrere menneskenes levetid, noe som egentlig er et pluss, hvis vi bare hadde hatt noen interessante karakterer å følge med på. Justin Timberlake er ganske god i The Social Network, men i In Time faller han fullstendig gjennom. Han er rett og slett ikke god nok til å bære en film helt alene. Det veksler mellom det pinlige og det middelmådige, og aldri blir det verken troverdig eller hjerteskjærende. For det er jo en hjerteskjærende virkelighet disse menneskene befinner seg i. De lever dag for dag, med kanskje bare noen timer igjen på klokken før neste lønning. De har de samme fristelsene som oss, de samme lystene, bare at de hele tiden vet nøyaktig når de kommer til å dø, med mindre de klarer å karre til seg noen ekstra timer. Metaforene i manuset er gode, ideen er interessant, men gjennomføringen er utrolig slett og kjedelig. Og forholdet mellom Mike og Sylvia er noe av det dødeste jeg har sett på film. Det verken gnistrer eller spraker av dem, og det hele blir plumpt og flaut.
Regissør Andrew Niccol har skrevet manus og vært produsent, og mannen kan jo bedre enn dette. Hans manus til Truman Show var genialt, og hans første film, kultklassikeren Gattaca, står solid plantet i sci-fi historien.
Plothullene i In Time er som sagt mange, alt for mange til at jeg kan ramse dem opp. Mye kunne vært løst med en lengre spilletid, mer tid til å la verdenen sette seg i tilskueren, mer tid til å la karakterene få utvikle seg, men på en annen side, da måtte vi holdt ut med Justin Timberlake enda lenger. Tror nok denne filmen skal få dø i stillhet.
Teknisk
Filmen både ser og høres vanvittig bra ut. Nærmest referansekvalitet over bildet.
Ekstramaterialet består av slettede scener og en liten bakomfilm.
blog comments powered by Disqus