Utgivelsen: 
Otis (2007)
Lite skrekkelig skrekk
Grøss og humor passer ikke alltid like bra sammen, noe 'Otis' er et godt eksempel på.
Se filmklipp
Seriemorderen og psykopaten Otis (Bostin Christopher) kidnapper unge, pene jenter og sperrer dem inne i kjelleren sin for å lage virkelighet ut av sin syke fantasi. Han er dypt forelsket i en kvinne som heter Kim, men som erstatning for denne bruker han unge jenter som han tvinger til å spille ut hans drømmer om et perfekt forhold med Kim. Riley (Ashley Johnson) er hans siste offer, og med tiden som motspiller forsøker hun å finne en veg ut, samtidig som foreldrene forsøker å finne henne. Dessverre har de en komplett udugelig FBI-agent med seg, noe som bare gjør ting verre.
Det er så utrolig synd at Tony Krantz fikk ansvaret med å regissere ”Otis”, for manusforfatterne (Thomas Schnauz [X-files] og Erik Jendresen [Band of Brothers]) har gjort en fantastisk jobb med historien her. Alt ligger til rette for en eksemplarisk grøsser om et skrekktema. ”Otis” har et bakgrunnsteppe de fleste psykologiske thrillere og grøssere av denne sorten kan misunne den, men det hele rotes bort i amatørkomikk, feilslåtte dialoger, dårlig skuespill, og et lite passende bilde.
Hadde filmen satset på skrekk fremfor humor kunne dette blitt sterkt, men det alvorlige temaet tøyses bort, de gode karakterene får ikke spille ut sine roller seriøst, og stemningen ødelegges av musikk som fullstendig ruinerer alt som kunne vært spennende eller skremmende. Hovedårsaken til det siste er at filmen stort sett består av kompilert musikk, eller rock og rytmebasert populærmusikk skrevet av James S. Levine.
Alt dette er synd siden filmen har alle muligheter for å gjøre en rask suksess, men kanskje ønsket man en blodig og makaber grøsser fremfor en samfunnsvekker, og på denne måten gjorde et forsøk på å sveve lett over en mørk tematikk som raskt kan sette kritiske røster på beina, eller få potensielle tilskuere til å vende seg bort i avsky. ”Otis” lider av den typiske ”produsenten som ikke tror at folk orker å se den grusomme virkeligheten i øynene, og derfor tvinger igjennom vendinger som ruinerer en potensielt stor film fullstendig”. Den har ikke engang blitt blodig og makaber!
Jeg nevnte at skuespillet var dårlig, noe som ikke er helt korrekt. Tilfellet er at det er gode skuespillerprestasjoner her også. Ashley Johnson gjør en god rolle som Riley, der hun med god innlevelse og ansiktstrekk klarer å skape en intens opplevelse av jentas mareritt. Bostin Christopher gjør også en relativt god rolle som Otis, og Kevin Pollak som Otis bror Elmo Broth må nevnes. På den annen side har vi Daniel Stern (Ashleys far) og Illeana Douglas (Ashleys mor) som presterer makeløst dårlig. Det finnes absolutt ingen troverdighet i det de bedriver her, og sammen med de andre negative faktorene gir de filmen et ufrivillig amatørskrekkfilmpreg.
Teknisk
Enda et problemområde ved ”Otis” er bildekvaliteten, for også denne skinner det litt vel mye amatørfilm fra. Bildet er glattere enn såpa til homoen som ranet enn bank for å komme inn i fengselsdusjen, og det hele vitner om et desperat forsøk på å få filmen til å se fin ut, men det har bare blitt overkill. Dette forsøket på å se profesjonell ut står fullstendig i kontrast med amatørinnholdet i filmen ellers, og skaper derfor en stemning som ikke innfrir til innlevelse eller opplevelse. Tidvis gir også utsnittet en følelse av at bildet blir kuttet feil, slik at rammen for innholdet trekkes sammen til å gi et for lite oversiktlig innsyn. Formatet på denne utgivelsen er 2.35:1.
Som om ikke dette var nok så låter heller ikke filmen bra, til tross for DD 5.1. Dialogene ligger feil i miksen, og med sin vakuumlignende lyd gir de en uvirkelig klang som skaper distanse til filmen.
Ekstramateriale har man derimot lesset på med, og dette er jo alltids lovende. Kommentarer fra regissøren og ene manusforfatteren, en alternativ slutt, en kortfilm om filmen (som i og for seg er grei nok, til tross av at man skryter av skuespillerprestasjoner som ikke er noe å skryte av), samt en ekstra scene og trailere. Jeg trekker derfor ned for bilde og lyd, men opp igjen for innholdsrikt ekstramateriale.