Utgivelsen: 
George Harrison: Living in the Material World (2011)
Stillest grunn…
Man må ikke være Beatles-fan for å like Scorseses bunnsolide dokumentar om George Harrison, men den kompromissløse spilletiden krever iallfall at du er mer enn gjennomsnittlig musikkinteressert.
George var alltid i skyggen av John Lennon og Paul McCartney. Han sto tilsynelatende bare for luftige koringer og fikk allernådigst med noen sanger på platene. Som soloartist gjorde han det slett ikke dårlig, men mytene og kontroversene om den myrdede John Lennon og den kolossale platestrømmen fra hyperaktive og for all del dyktige Paul overdøvet ham. Dette til tross for en jevn og sterk platekarriere, den dypeste respekt for hans kvaliteter som gitarist fra en samlet musikkbransje (med unntak av Cliff Richard) og en beint ut sagt avsindig mengde med gode låter. Martin Scorseses film retter langt på vei opp denne urettferdigheten.
Hvis jeg skulle be noen om å finne opp kruttet på nytt, ville jeg be Martin Scorsese om å gjøre det, og han ville komme tilbake med en atombombe. Han klarer å fortelle om hvordan Beatles kom sammen på en lett likegyldig det-vet-vi-alle-måte, samtidig som han leverer nye vinklinger. Han tar ikke grådig for seg i det vanvittige tilfanget av intervjuer og TV-opptak om og med Beatles, han plukker som en ekte connoisseure og tar bare de beste bitene, de mest ubrukte bitene og ikke minst bitene som fremhever George.
Dette fortjener George Harrison. Hvis denne mannen hadde vært i hvilket som helst annet band, ville han ledet det, iallfall kreativt. Sangene hans var sterke og egenartede. I stedet fikk han den sære skjebnen å dele band med to av det 20. århundrets sterkeste låtskrivere. Det er mulig at dette skjerpet ham til ytterligere konkurranse, for fanden skal vite at han leverte. Sånn i en parentes leverte han originalt og nyskapende gitarspill med fingre som lekte over et tilsynelatende uendelig register av country, jazz og blues og han var dermed med på å utvikle sologitaristens rolle i rocken.
Scorsese klarer ikke bare å formidle dette; med sine brå og tøffe klipp, søken etter lenge glemte intervjuer og fornuftige bruk av musikkinnslag lager han også et portrett av mennesket George. En mann som opplevde uhørt suksess i en alder av 22, men som allerede da søkte etter mer enn stjernestatus. Han søkte etter noe spirituelt, en form for sannhet utover evnen til å kjøpe uendelige mengder kostbare skjorter og han fant tidlig ut at LSD og annen narkotika ikke var veien til selvrealisering. Ikke at George på noen måte var fremmed for rusmidler, men han skjønte at man ikke ble smartere av å ruse seg. Han var en mann med en humor så ekte og så absurd at han finansierte Monty Pythons Life of Brian. En filantropisk og generøs mann som hatet å betale skatt. Han stelte i hagen sin og han elsket bilrace. En mann som lot til å være en einstøing i et inngjerdet gods, men som viste seg å ha en kolossal mengde venner som satte pris på hans muntre og varme selskap.
Martin Scorsese er en mann som både forstår og elsker musikk, det viste han alt med The Last Waltz, senere med sine blues-dokumentarer og stadig vekk med de tøffe soundtrackene til filmene hans. Det viktigste er likevel at Scorsese forstår og elsker mennesker, noe helheten av alle disse nennsomt utvalgte klippene og presentasjonen av dem demonstrerer. Hvis filmen har noen svakheter, er det muligens at filmen har karakter av hyllest og noen beklageligheter (som plagiatbeskyldinger og det bitre forholdet til Paul) er utelatt. Det er helt greit for meg.
Teknisk
Lyden er forbilledlig mikset mot fronthøyttalerne, der musikk skal komme fra og ellers lytefri. Nordisk film AS har ikke alltid levert varene, men dette bildet er virkelig bra. Til tross for massevis av gamle arkivopptak og rå stillbilder, er dette så skarpt og fint at du faktisk kan se om kornene er i kildematerialet eller i overføringen. Det er lite og ingenting korn i de nye opptakene, noe som også tyder på en samvittighetsfull overføring til blu-ray og ingen slurvete utgave fra vår norske distributør. Bildet er forøvrig i 16:9, det meste av tiden, men det skifter innimellom, siden originalopptakene ikke alltid egner seg i formatet. Noen ganger inkonsekvent; Beatles ble aldri filmet i USA i 1964 i 16:9. Jeg synes uansett ikke det gjør noe, alt virker levende og riktig. Ekstrastoffet består av outtakes. Det meste er tøv, men den korte utforskingen av Here Comes the Sun ved miksepulten er purt gull. Glimrende utgivelse, rett og slett.