Tyrkisk stemning som byr på fotokunst av ypperste klasse når den visnende kjærligheten står i fokus.
Det tar ikke lang tid før man skjønner at Nuri Bilge Ceylans tyrkiske drama kommer til å bli en stemningsfull film. Tittelen i seg selv gir jo noen hint, men det er anslaget som setter standarden. Her observerer vi, i lange innstillinger, hvordan forholdet mellom Isa (som spilles av regissøren) og Bahar (som spilles av regissørens kone, Ebru Ceylan) har nådd et punkt hvor ikke alt er som det skal.
Gjennom nærbilder av Bahars ansikt kommer vi utrolig dypt inn i hennes følelsesmessige status, nesten så dypt at vi fysisk kan beføle det apatiske ansiktet hennes fra sofaen i stua. Når lyden fra filmen er like nærgående, slik at fluesvermene og sukkene fra hovedkarakterene og andre kroppslige lyder kommer godt frem, jo da har regissøren knyttet et fengslende bånd mellom tilskuerne og den filmatiske presentasjonen.
Når slike regigrep anvendes sammen med fotokunst av ypperste klasse, da er det bare å falle tilbake i sofaen, eller godstolen, og nyte opplevelsen. Spesielt strandscenene i begynnelsen av filmen, som ikke er så ulik det vi kjenner fra François Ozon, er noe av det vakreste som har blitt presentert i filmverdenen. Her fungerer både lyd og bilde, og komposisjonene har et utsøkt snitt hvor objektene er omhyggelig plassert i bildet.
Hva handler så filmen om? Egentlig ikke så mye, men samtidig noe stort og flott. Det er en visnende kjærlighet som tematiseres. Inneforstått i dette ligger menneskelig usikkerhet, irrasjonelle valg og anger. Det tematiske drives feiende flott frem av karakterene som på sin side handler så autentisk at man lett kan sette seg inn i deres situasjon.
Isa er en intellektuell mann, men samtidig litt egoistisk, noe som gjør at sympatien med ham stadig vekk sliter med å finne det riktige balansepunktet. Bahar er en del yngre, men sårbar, når hun også blir utsatt for et samlivsbrudd oppfører hun seg barnslig og irrasjonelt. Dette er også filmens styrke. Karakterene innehar menneskelige verdier. Stereotypien er skjøvet helt til side og regissøren beskriver med stor suksess hvordan mennesker kan oppføre seg i en vanskelig situasjon.
Skuespillerne fungerer utmerket i Stemninger. De to hovedkarakterene har sterke ansiktsuttrykk som sier mer enn tusen ord. Dette er også fokuset fra regissøren, og det spares en del på dialoger som uansett ville blitt fullstendig overflødige. Dette betyr ikke at filmen er fri for dialog, men nøkkelscenene bygger på følelser og stemninger, så velfungerende at man blir stum. I tillegg dukker Nazan Kirilmis opp som Isas elskerinne etter hvert i filmen og simpelthen stjeler mye av oppmerksomheten, spesielt i en oppsiktsvekkende elskovsscene.
Denne tyrkiske perlen er stort sett perfekt store deler av filmen. Dessverre dukker det opp et par dødpunkter, særlig etter en times tid, hvor handlingen går litt i stå. Likevel er filmen så gjennomført god at enhver filminteressert bør spandere på seg litt tyrkisk filmkunst. Filmen vant for øvrig Kritikerprisen i Cannes i 2006, og var også nominert for Gullpalmen. Dette bekrefter på mange måter hvor vellykket den er.
Teknisk
Bildet presenteres i 16:9 letterbox (1.95:1). Dette tilsvarer nesten fullskjermsformatet, men er likevel et noe uvant format. Uansett står vi overfor filmkunst av ypperste klasse, og bildekvaliteten fra Stemninger ser vi gjerne igjen.
Lyden kommer i Dolby Digital 2.0. Filmen kunne ha fortjent et lydspor i surround på grunn av nærgående stemningslyder. Lyden er for øvrig høyere enn normalt, noen ganger så høy at jeg mistenker den for å være overstyrt til tider. Likevel har regissøren fått frem et lydarbeid litt utenom det vanlige med et detaljrikt lydbilde.
Denne anmeldelsen har tatt utgangspunkt i en boks fra SF Norge ved navn The Silver Screen Selection. I tillegg til Stemninger finner vi også Cold Fever, Italieneren og Ti kanoer i denne boksen. Felles for alle filmene er at de mangler ekstramateriale.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Utgivelsen: 
