Den første sesongen av amerikanifiserte ”The Office” bød på få overraskelser. På mange måter var komiserien, helt ned til de minste detaljer, for lik originalen signert Ricky Gervais. Vitsene, handlingen og oppbyggingen hadde vi allerede sett noen år tidligere. Derfor er det en stor befrielse at våre amerikanske venner med sesong 2 slipper seg løs fra forsøk nummer én og presenterer en spinnvill Michael Scott i Steve Carells forkledning som herjer og vitser og driter seg ut, og dermed maner ut latteren fra tilskuerne.
Michael Scott viser seg som en langt mer energisk sjef enn sitt forbilde fra Wernham Hoggs kontor i Slough. Der David Brent på mange måter er klar over sin udugelighet, men ikke klarer å bryte seg løs fra sin personlighet, fremstår Michael Scott med sosiale antenner som må ha fått en knekk allerede tidlig i oppveksten, og et forhold til virkeligheten som ikke ligner grisen. Og slikt blir det god underholdning av. Svært god underholdning!
Karakterbyggingen viser muskler i denne sesongen. Jim og Dwights rivalisering overgår det meste, som når Dwight finner lommeboken med innhold spredt utover inni snacksautomaten, og da har han selvfølgelig ikke mynter til å kjøpe den tilbake. Og slike kontorspøker florerer det av, gjerne som resultatet av det såre forholdet mellom Jim og Pam, som åpenbart lider av at hun er forlovet med den ”brutale” Roy som arbeider på lageret.
Michael, Dwight og Jim er god nok grunn til å fordype seg i denne TV-serien. Når man i tidlig trekker frem andre karakterer som Pam, Kevin, Angela og den stakkars vikaren, da oser det kvalitet ut av TV-skjermen, for sjelden har vel amerikanerne laget en mer vellykket komiserie med evnen til å leve lenge, og ikke er den animert heller. Det er bare å bøye seg i støvet for glimrende casting og et særdeles morsomt manus; samt en fryktelig original og inntrykksfull storebror fra England.
”The Office” viser med denne sesongen at serien har intensjoner om å være best på humor i USA, noe den i mine øyne lykkes godt med, spesielt ettersom den faktisk klarer å frigjøre seg fra originalversjonen. De amerikanske skribentene er jo tidvis like geniale som Dwight Schrute må være gal. Og best av alt: sesong 2 har hele 22 episoder man kan kose seg med.
Teknisk Bildet får vi i 16:9 fullskjerm. Kvaliteten er tilfredsstillende slik TV-produksjoner skal være.
Lyden kommer i Dolby Digital 5.1, og mer er det vel ikke å si om den saken.
Vi får mye ekstramateriale til denne sesongen. Først av alt er det slettede scener til alle episodene. Deretter en rekke kommentarspor. Vær uansett oppmerksom på at når mange skuespillere samles for å lage kommentarspor, da blir ikke nødvendigvis kvaliteten så bra.
På disk 3 finner vi i tillegg kortfilmen ”Faces of Scranton” som er videoen Michael Scott lager når han egentlig skal legge frem den finansielle situasjonen ved Scranton for sine sjefer. På disk 4 får vi blant annet se tabber fra innspillingen og diverse smågreier som er både morsomt og utfyllende i forhold til serien.
Hans Petter Moland får vist samtlige av sine filmer, inkludert nykommeren En ganske snill mann, når han er Kosmoramas æresgjest. Frem til og med tirsdag 16. mars er det film som gjelder i Trondheim.
Utgivelsen: 
