Utgivelsen: 
The Imitation Game (2014)
Lever opp til hypen
Morten Tyldum gjør sin internasjonale debut med en flott og ektefølt hyllest til en mann som hadde fortjent så mye og som fikk så lite. Det ble en uvanlig fin film også.
Alan Turing (spilt av Benedict Cumberbatch) var et vaskeekte geni som havnet i en situasjon der han kunne bruke sine intellektuelle superevner til å forkorte en verdenskrig og berge millioner av menneskeliv. Arbeidet hans ble en ubetinget suksess, den frustrerende typen suksess som man arbeider ufattelig hardt for, men som man ikke engang kan fortelle om etterpå.
Før jeg forklarer hvorfor dette er en sekser, la meg få understreke at dette er en fiksjonalisert versjon av de viktigste hendelsene i Turings liv. Det er ikke en biografisk film. Andrew Hodges’ bok ble et skuespill før det ble en TV-film, før manusforfatteren Graham Moore igjen har finpusset og strømlinjet fortellingen til et underholdende filmmanus. Det er klart at man har gått litt på akkord med historiske fakta, men Moore har etter min mening holdt på og til og med spisset historiens budskap. Begivenheter er trukket sammen i tid, de er dramatiserte og til dels romantiserte. Resultatet er en spennende og engasjerende historie uten dødpunkter og pauser, men gang på gang ser jeg at tilsynelatende overdrevne hendelser er gudsens sanning. Ja, det var en sovjetagent på basen. Ja, Turing arrangerte en rekruttering gjennom å publisere et kodekryssord. Ja, sjefen for MI6 var en enerådig, sterk personlighet med et etternavn som begynt på M. Ja, han ble utsatt for den sjofle, urettferdige og stupide behandlingen etter krigen, om noe har Tyldum og kompani dempet ned ydmykelsene hans.
Tyldum gjør ingen feil. Han faller ikke for fristelsen til å lage action, selv om en forholdvis fri fiksjonalisering gir gode muligheter til det. Han lager heller ikke filmet radioteater, selv om det er en film sterkt preget av dialog viser han at han kan mer enn å filme teater. Bruken av datagrafikk ved ting som flyangrep på London er økonomisk og effektivt benyttet, og bruken av dokumentaropptak er sparsom og desto mer effektfull. Han gir seg ikke inn på crowdpleasing, som å arrangere tenkte samtaler mellom Turing og Churchill. Filmspråket er direkte, ærlig og moderne, og registilen gir god plass for gode skuespillere til å utfolde seg.
Charles Dance er alltid en risiko, for han kan finne på å stjele en film med sin karisma og intensitet, ikke minst når han får spille slem. Mark Strong er en klippe, han kler navnet sitt. En solid og troverdig leder for en veldig fersk, veldig hemmelig og veldig kynisk etterretningstjeneste Matthew Goode holder også det navnet hans lover og hans energiske stil lager et flott kontrapunkt til den stive hovedrolleinnehaveren.
Det er som fortjent hovedrolleinnehaveren Benedict Cumberbatch som eier filmen. Selvfølgelig måtte han få rollen. Er han ikke særs velegnet til å spille et virkelighetsfjernt geni, med en fremferd som virker arrogant, kombinert med svake social skills? Det som taler Cumberbatch til ære er faktisk hvor uendelig langt unna han er sin egen tolkning av detektiven fra Baker Street. Turing har en helt annen utstråling, en helt annen energi. Han er arrogant og har tro på seg selv, men på en helt annen måte, han er uten detektivens bydende væremåte. Han er nervøs, rastløs og bak skallet av intellekt er han naturlig empatisk. Han skjønner ikke mennesker før han får dem forklart, men han har klart evnen til å knytte bånd. Han forstår derimot sin plass i verdenskrigen og arbeidet opphører fort å være et intellektuelt spill for ham. Cumberbatch beviser enda en gang at han nå er en av verdens aller beste skuespillere, og han er ikke dårlig til å plukke gode roller for seg selv heller.
Tyldum fikk noe kritikk for at filmen tonet ned Turings homofili. Jeg mener at dette er en misforståelse. En viktig del av filmens budskap er at seksualiteten var noe privat for Turing, bare nok en del av hans sammensatte og store personlighet og temmelig irrelevant for jobben han hadde å gjøre. Jeg synes likevel Tyldums stilsikre fortellerstil og Cumberbatch fine nyanser får frem dilemmaet som ofte rir Turing, trangen til å være ærlig og få saken frem i lyset og det som hindret ham; landets primitive, stupide lover som ikke var verdig et moderne land i den påstått frie verden.
Alan Turing fortjener sin hyllest. Storbritannia fortjener skammen.
Teknisk
Helt greit bilde, om ikke så sylskarpt som jeg liker. Ikke noe å si på lyden. Men veldig synd at det ikke er noe ekstrastoff her. Etter så mye virak, så mange priser og nominasjoner og med så mange stjerner, var det noe skuffende.
blog comments powered by Disqus