Fra regissøren av Scarface og The Untouchables bør man kunne forvente seg et godt produkt. The Black Dahlia er filmen som på mange måter bekrefter det motsatte. Filmen innfrir på ingen måter forventningene, kanskje med et hederlig unntak i kinematografien.
Historien er lagt til 1947 hvor to politietterforskere blir satt på saken med å oppklare mordet av en ung jente. De to etterforskerne, Bucky Bleichert (Josh Hartnett) og Lee Blanchard (Aaron Eckhart), er gode kompiser med en felles fortid i bokseringen. Samtidig blir vennskapet komplisert ettersom Bleichert viser en implisitt tiltrekning til Blanchards kjæreste, Kay (Scarlett Johansson). Dette er basert på et av de mest berømte mordmysteriene i California. Likevel mangler filmen en del grep som gjør den til et interessant og helhetlig godt produkt.
Brian De Palma treffer godt med sine stilistiske virkemidler i denne filmen. Dette er nesten det eneste høydepunktet. Filmen fremføres nemlig i beste film noir-stil med mørke bilder, persienner, barske menn i hatter og mystisk farlige kvinner. Det eneste som mangler er vel at filmen ikke er i svart/hvitt og at Humphrey Bogarts karismatiske vesen ikke er i hovedrollen. De Palma har i tidligere filmer vist at han kjenner filmhistorien godt gjennom utallige referanser til fordums helter. Han har god kontroll på film noir også, men det mangler noe essensielt for at The Black Dahlia skal bli noe mer enn bare middelmådig; nemlig fortellerevnen.
Manuset er nok det svakeste med denne filmen. Historien er kronglete bygd opp, og det blir vanskelig å hele tiden orientere seg om hva det er De Palma forsøker å fortelle. Jeg tror oppriktig at selve fundamentet i historien, mordet, har verdi i seg selv, men slik det presenteres i denne filmen holder det ikke mål. Regissøren bruker alt for mye energi på å forholde seg til prinsippene ved film noir og faller dermed av det narrative lasset nesten før filmen er i gang.
Jeg er ikke overmåtelig imponert av de to hovedrollene heller. Begge virker uengasjerte og mangler den kraften som var å finne hos de ekte film noir-heltene. Hartnett overrasket meg i Lucky Number Slevin, men det kan ha vært et engangstilfelle, for han passer ikke helt inn som politietterforsker i The Black Dahlia. På kvinnesiden virker også Johansson temmelig anonym, men heldigvis viser Hilary Swank tendenser til noe stort etter hvert som hun kommer inn i filmen. Hun kler rollen sin bra, og presterer langt bedre enn sine kolleger.
I tillegg til kinematografien og Hilary Swank er det lite å glede seg over ved denne thrilleren. En og annen ubehagelig scene dukker opp mellom de dvelende sekvensene, men bortsett fra det blir vi vitne til en likegyldig fortelling. Hadde Brian De Palma virkelig tro på det han holdt på med under produksjonen av dette? Han har uansett begrenset sitt filmatiske potensial til filmstilen, noe som førte til en Oscarnominasjon. Jeg, på min side krever langt mer når jeg skal tilegne en film min dyrebare tid. Stil kan nemlig umulig bære en hel film alene.
Teknisk
The Black Dahlia presenteres i bildeformatet 16:9 letterbox (2.35:1). Bildet er meget godt. Faktisk mye bedre enn normalt. Lyden kommer i Dolby Digital 5.1 og DTS og er upåklagelig.
Utrolig nok følger det ikke med noe ekstramateriale til denne utgivelsen, med unntak av noen trailere.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Utgivelsen: 
