It's A Wonderful Life [Special Edition] (1946)

'I wish I had a million dollars!'

Av Øyvind AddeKarakter:

Del på Facebook12.02.01

En liten historie skrevet på et julekort og distribuert til en håndfull venner ble i 1946 adaptert til en helaftens spillefilm, med en påfølgende uvanlig kronglete og bemerkelsesverdig bred distribusjon. Regissøren Frank Capra vendte i 1945 tilbake til USA etter å ha tjenestegjort som krigskorrespondent i den amerikanske hærens filmavdeling i Europa. Syk av alle krigens grusomheter (denne mannen festet virkelighetens "Saving Private Ryan" på film!), ønsket han mer enn annet å videreføre sin moral- og verdiformidlende regissør-penn for å produsere et verk som innga håp og visjoner om nybygging. Han kom over ovennevnte julekortshistorie som hadde blitt liggende urealisert etter RKOs oppkjøp av historien i 1942. Capra forente tre tidligere utkast til manus, la til betydelige doser av sin egen signatur og tryllet frem et drama hvor han kun så for seg tidligere arbeidskollega ("Mr. Smith Goes to Washington", 1939) James Stewart i den bærende rollen. Stewart hadde selv nettopp returnert fra sin krigstjeneste med en tilsvarende krigstretthet og undret nå på hvordan han skulle gjenoppta sin karriere i Hollywood. Etter forespørselen fra Capra skal han ha ytret følgende: "Frank, that's the weirdest story I've ever heard… but I'm your man!"

Nå er dette kanskje ikke den merkeligste historien som er festet til film, selv om man kan se at Capra i sin samtid tok et par ukonvensjonelle grep med sin kroppsliggjorte inkarnasjon av de høyere makter gjennom engelen Clarence og hans inntreden i historien. "It's a Wonderful Life" landet likevel som et sterkt amerikansk drama, hvor mulighetene var rikelige for at den midlere amerikanske borger skulle kjenne seg igjen og følge det relativt strømlinjeformede narrativet. Til såvel Capras som RKOs forundring ble ikke filmen noen umiddelbar publikumssuksess etter kinolanseringen 1. juledag 1946. Filmen fikk fem Oscarnominasjoner, men crewet gikk tomhendte hjem fra gallaen og etter det ble det stille rundt produksjonen.

Spol fram til midtre 70-tall. Et lite TV-selskap i USA leter etter et billig innslag i sitt økonomisk bundne juleprogram og finner en gammel film med enkelte referanser til julehøytiden. Og det beste av alt, visningsrettighetene er nylig frigjorte ettersom ingen film- eller distribusjonsselskaper har husket å fornye kontraktene. Filmen heter altså "It's a Wonderful Life". Visningen blir en liten lokal suksess og snart sprer filmen seg videre til andre TV-selskaper, da visningene koster null kroner i royalties og genererer massive mengder med seere og annonsekroner. Denne lille Tornerosehistorien har vokst opp til et nivå der de store TV-selskapene i Statene i dag ikke tør annet enn å vise filmen hver jul i frykt for publikums ugunst.

Filmen forteller historien om den unge, godhjertede George Bailey (Stewart) og hans lille livseventyr i småbyen Bedford Falls. George er i ferd med å realisere sine reise- og utdanningsambisjoner da hans far, en sympatisk og human lånekontorsdirektør, plutselig dør. Da lånekontorets eksistens trues av den kyniske og grådige bankdirektøren Mister Potter (Barrymore), velger George mot sine egen vilje å videreføre farens arbeid med å tilby byens mindre velstående en mulighet til å etablere seg uten å ende opp som proletare gjeldsslaver. Innhentet av hverdagsrealitetene gifter han seg med den unge og like godhjertede Mary (Reed) og sammen starter de arbeidet med å bygge så vel egen familie som et positivt og voksende Bedford Falls. Vendepunktet inntreffer da Georges sterkt distré onkel Billy (Mitchell) roter bort enorme 8.000 dollar av kontorets egenkapital, og George mot alle instinkter tvinges til å oppsøke den hevngjerrige Potter for hjelp til å unngå konkurs. I sin påfølgende eksistensielle krise ser han ingen annen utvei enn å gjøre slutt på eget liv, men høyere makter akter å føre Georges livshistorie i en annen vending.

Det er viktig å være seg bevisst årstallet 1946 når man vurderer regi, scenografi og skuespill i denne filmen. På dette grunnlaget vil man kunne se at James Stewart her gjør et karakterportrett så formidabelt at det kun kan utfordres av hans innsats i Alfred Hitchcocks "Rear Window" (1954). Stewarts person var i førkrigstidens USA et symbol på alt som var moralsk riktig og på en idealisert kjernesunn humanisme. Capra var dette vel bevisst, men han ønsket også å utfordre Stewarts mørkere sider i denne filmen, noe han også i kritikernes øyne lyktes svært godt med. Han holder regien svært stramt, men har lagt tydelige mengder med i tid i å utforme dialog samt karakterenes bevegelsesmønstre og personlighet med henblikk på å fremstille situasjonene som hverdagslige og jordnære. I ettertid kan dette se ut til å formidle anstrengt skuespilleri med "snappy" og stiliserte dialogmønstre. Jeg tør likevel påstå at filmens dialog i samtiden fremsto som svært improvisert med sterke overtoner til samtidens slang og setningsbygning. Vi må også huske at filmselskapene på denne tiden krevde full gjennomgang og streng sensur av et skrevet dialogmanus, og at Capra ut fra sin bundne posisjon har lyktes overmåte godt med sine tilnærminger til samtidig språklig realitet.

Sin pre-auteuristiske holdning bevisst holdt Capra et stramt grep rundt alle virkemidler i filmen. Både fortellingsforløp og klipping er konsis og etterlater en historie som er like forståelig som den er følelsesdvelende. På et mer eller mindre subtilt plan baker han i dette inn dugelige doser med mellommenneskelig moralforståelse, og fremfører således sitt underliggende budskap om at "vi må ta vare på hverandre" med en appellerende naturlighet - ikke minst da i oppbygningen av Georges karakter som han har fylt med trekk som optimisme, familieverdier og pådrivervilje. I Tom Bosleys medfølgende bonusdokumentar "Making of…" får vi dessuten flere historier som viser at Capra absolutt hadde evnen til å se verdien av og beholde manusavvikende forløp foran kamera. I ett tilfelle, der den berusede onkel Billy tar farvel med George foran foreldrenes hus, skal Billy vandre ut av bildet og overlate George til den pågående festen. En himmelsendt scenearbeider klarte i samme øyeblikk å rive ned et stillas med et rabalder som gjorde et vanvittig utslag på mikrofonene. Capra så det humoristiske potensialet i episoden og fikk senere Mitchell til å overdubbe et rop off-camera: "I'm allright!", for å overlate seeren til inntrykket av at Billy i sin fordrukkenhet har hatt et ublidt møte med noen søppelkasser. Stewarts spontane respons til hendelsen er dog beholdt og er en ubetalelig kommentar til en av filmhistoriens mange tabber (se 38 min. inn i filmen).

Capras film er også interessant som et dokument som filmhistorisk peker så vel langt tilbake som langt frem på samme tid. Dialogens jordbundne karakter sender signaler langt over 50- og 60-tallets mange kalkulerte, svulstige og vanvittige studioproduksjoner og frem til for eksempel Woody Allens mange sceneimproviserte filmer. Samtidig vil man under Georges "mørke" periode finne rester av stumfilmens ekspresjonisme i Stewarts underbelyste og desperate ansikt. Når Republic Pictures i tillegg har gjort en prisverdig innsats i oppussing og digital remastering av bildet, som nå er klart definert og befridd for gamle filmrullskraper og over/undereksponeringer, samt satt inn THX på restaurering av lyd, vet vi at vi har en klar DVD-klassiker på hånda. Om bonusmaterialet "kun" omfatter den originale kinotraileren, samt to halvinteressante dokumentarer; "Making of…" og "A Personal Tribute by Frank Capra Jr." forhindrer ikke det undertegnede i å legge utgivelsen i 7er-mappa. Nytere av solide filmhistoriske dokumenter bør kjenne sin besøkelsestid.