Utgivelsen: 
Prisoners (2013)
Gripende og intens thriller
Mørkt og vondt bilde på hvordan livet i Amerikas forsteder kan fortone seg.
Livet i amerikanske forsteder er tilsynelatende en mørk og nitrist tilværelse. Både miljø og mennesker fremstilles nærmest som dystopiske i denne filmen. Handlingsuniverset fremstår som realistisk og gir uhyggelige konnotasjoner til den verden vi selv lever i. Historien som fortelles tar utgangspunkt i at to jenter forsvinner, hvorpå familiene deres desperat forsøker å spore dem opp. Handlingen er kompleks, spennende og medrivende – med et solid stykke skuespillerarbeid i alle viktige roller.
Prisoners er en styggvakker film, hvor tematikken står for det stygge og estetikken for det vakre. På mange måter minner filmen om Seven, både i uttrykk og tematisk. Historien er som nevnt kompleks, og det gis hele tiden små drypp som gjør at man spekulerer i hva som egentlig har skjedd. Nysgjerrigheten er avgjørende for å bli revet med i handlingen, og det er ikke ofte at filmer skaper en lignende forventning underveis. Når man tror at man skjønner hva som foregår, vris handlingen helt rundt, og man er like vis. Kombinasjonen mellom det ukjente og det man får vite er briljant utført. Som en følge av dette fungerer filmen like godt som thriller og drama.
Når barn blir kidnappet stiller det spørsmål ved ens eget liv. Hva gjør man når barn forsvinner? Skildringen av hovedkarakterenes reaksjoner ligger tett opp mot det de aller fleste ville svart, og innblikket i disse er uhyggelig realistisk og troverdig. Til tider er det uhyre intenst – både vondt og vakkert. Det mest interessante aspektet i skildringen er tvilen som oppstår i møte med en umenneskelig situasjon - hvordan man forholder seg til hendelsene og hva man gjør ut av situasjonen. Det blir en dobbel bunn i det moralske aspektet, hvor langt kan foreldre som har mistet sine barn gå i søken etter et svar, og hva er egentlig sannheten? Måten det legges frem i filmen får tilskueren til å reflektere over ganske eksistensialistiske spørsmål.
Filmen følger en klassisk fortellende form, og er i så måte en ny vri på en kjent form. Måten man bruker konvensjoner på, skaper noe nytt. De velkjente grepene man vet publikum kjenner brukes effektivt for å lure oss til å tro at vi vet hva som skjer. Ganske sjeldent vet man hva som egentlig foregår, og som et resultat blir man hele tiden sittende og spekulere. Sammen med et strålende lydspor, gode skuespillere og en utsøkt estetisk ramme sørger dette for en av de mest gripende og spennende filmene fra fjoråret. Litt subtil religionskritikk serveres også, og det skal man ikke kimse av.
Teknisk
Lydsporet passer filmen godt, og gjengis på ypperlig vis. Filmen er generelt dunkelt, men flott gjengivelse i det sylskarpe bildet yter filmen rettferdighet. Dessverre finnes det ikke så mye som en trailer eller bakomfilmer på utgivelsen. For en så interessant film er det på grensen til helligbrøde.
blog comments powered by Disqus