Utgivelsen: 
Dødsmerket (1990)
Ikke akkurat dødsbra
Hestehale mot rastafletter? Easy Match!
Filmen starter med at Steven Seagal jakter skurken Danny Trejo til fots i solsteiken i Mexico. Artig nok er denne handlingen snudd om i den snart premiereklare Machete hvor Trejo omsider innehar hovedrollen og samtidig har noe uoppgjort med Seagals rolle. Uansett, dette er bare det klassiske actionfilmanslaget som må til for å introdusere vår solide helt.
Egentlig handler denne filmen om John Hatcher som pensjonerer seg som agent ettersom motivasjonen og resultatene i den store sammenhengen uteblir. Mot sin vilje havner han midt i et narkooppgjør der rastaflettene fra Jamaica likviderer sine konkurrenter fra Colombia. Og Hatcher klarer ikke å la være å blande seg. Dette medfører at Hatcher og familien hans havner i unåde hos den svært skumle Screwface, overraskende godt spilt av Basil Wallace.
Kanskje er dette Seagals mest fargerike film, noe jamaicanerne må ta all æren for. I tillegg forsøker handlingen å fange oss ved å ta i bruk en mystisk atmosfære som lefler med voodoo og spiritisme. Det er kanskje ikke slike elementer vi forbinder med Steven Seagal, men som faktisk bidrar til å øke spenningen en del.
Likevel, dette er ikke poesi. Handlingen er så til de grader strømlinjeformet. Seagal er seg selv lik, noe som falt i smak da undertegnede var en del yngre, men som nå bare blir avstandsfascinerende. Seagals slåsscener virker også noe pinlige, spesielt når han angripes av flere jamaicanere samtidig og reggaehodene faller som fluer. Dessuten er det aldri noen tvil om at dialogene holder seg langt vekk fra en hver prisnominasjon.
Bildet
Her kommer utgivelsens største overraskelse. Bildet får du i 1080p og det presenteres i 16:9 letterbox. Det er knapt mulig å se at filmen er fra 1990 for bildet er vanvittig rent. Særlig hevder bildet seg utendørs i sollys hvor HD-kvaliteten virkelig spiller en sentral rolle. Men også innendørs er dette mer enn godkjent. Enkelte mørke scener sliter ørlite, men det blir enkelt å tilgi.
Lyden
DTS HD er fasiten, og nok en gang slår kvaliteten ned som en bombe, stort sett hele tiden. Dialogen blir noe svekket utover i filmen, men det er lydeffektene som står for det beste inntrykket. Denne utgivelsen er det ingen grunn til å skjemmes over når lyd og bilde er i stand til å konkurrere med langt mer moderne filmer.
Bonus
Noe bonusmateriale får vi ikke. Dette trekker naturligvis ned.