Utgivelsen: 
Sanctum (2010)
Tøft og innholdsløst
Sjarmløse eventyrere skråstrek forskere kommer i problemer. Effektene er bra, og det må de jo være når James Cameron låner ut navnet sitt.
Frank (Richard Roxburgh) er denne drittstilige forsker-eventyreren vi har møtt noen ganger før i filmhistorien. Han er ubarbert og senete og så cool at han drikker kokende vann og pisser isbiter, og ingenting skal stå i veien for hans misjon i livet. Som er å dykke rundt i dype grotter. Det er en viktig jobb, får vi vite. Hans velynder er milliardær-kjekkasen Carl (Ioan Gruffudd), som har slikt et vakkert smil og en flott kjæreste (Alice Parkinson) og gjett om ikke begge to er drittstilige og tøffe eventyrere, de også. Filmens eneste tilløp til fornuft er Franks sønn Josh (Rhys Wakefield), som ikke helt ser vitsen med å kravle og svømme rundt i grotter. Siden han snart skal forlikes med sin far etter de mest grufulle katastrofer og vanvittige heltedåder og manndomsprøver, står denne fornuften for fall. Dette er historiens “mål”, for en tradisjonell filmhistorie har alltid et mål. Dette tilkjennegis gjerne i en form for problemstilling tidlig i filmen. Det kan gjøres mer originalt og ikke minst mer elegant enn dette.
Grottedykking, altså. Cameron liker jo dykking, og Alister Grierson som har regissert dette eposet har – i følge den samme Cameron – i mange år drømt om å lage en film om en grottedykkingsekspedisjon som slår feil. Noe skal man jo drømme om, og jeg skal ikke dele mine drømmer med dere her. I rettferdighetens navn er dette ikke en ren filmatisk katastrofe. Effektene og filmingen er faktisk av svært høy kvalitet, ellers ville nok effektkongen Cameron ha fått fjernet sitt godkjenningsstempel. Helikopterturen i begynnelsen, stupet ned i den kilometerdype grotten, de majestetiske undervannskatedralene, alt dette er stilfullt og vakkert.
Men det eneste skribentene Garvin og Wright har klart å finne på, er en komplett meningsløs historie om en sur forsker, en storm og en panikkflukt med stort mannefall. Dialogen er så oppskrudd og unaturlig at jeg ikke kommer til å tåle å høre breial australsk aksent på flere år. Skuespillerne er for det meste valgt ut fordi de har usedvanlig vakre smil som vitner om at grottedykking tross alt etterlater tid til regelmessig profesjonell tannbleking. Dette gjelder særlig de mannlige skuespillerne. Mye henger på Richard Roxburgh som grotteversjonen av den store hvite jegeren. Vel nok skal han ikke være umiddelbart sympatisk, men Roxburgh overspiller så voldsomt at skuespilleren selv blir den som fremstår som usympatisk, og han trekker med seg mye av filmen. Senere skal vi visstnok mykne opp når vi skjønner at han kan sitt fag, men introduksjonen etterlot faktisk ikke noen tvil om den saken. Kjekkasen Gruffudd er på sitt eget allvitende, vellykket-millionær-og-fysisk-tøffing-vis minst like usympatisk som den kjeftende ekspedisjonslederen. Siden filmens kvinner er karakterløse barbiedukker og de innfødte arbeiderne bare er en ansiktsløs mengde, står vi igjen med unge Rhys Wakefield. Men tross rebellrollen har han lite å anføre, annet enn filmens aller bredeste og vakreste og hviteste smil.
Dette er faktisk noe av det kjedeligste som har skjemmet hjemmekinoen min på veldig lang tid, for det er komplett umulig å engasjere seg det aller minste i hvordan det går med disse folkene. Når de attpåtil havner i problemer på grunn av en enterprise som jeg forstår lite og ingenting av, glipper til og med lysten til å kikke bort på skjermen.
Teknisk
En slik film skal selvsagt ha perfekt bilde. Det har ikke denne utgivelsen, iallfall, for her varierer kvaliteten fra minutt til minutt. Til og med scener i klart og sterkt lys inneholder ofte korn og blekede farger. Ekstrastoffet består av to bakomfilmer som egentlig er én bakomfilm delt i to. Det er mulig man kan få noe ut av dette hvis man har en sterk kunnskapshunger om temaer som “filming i grotter”.