Utgivelsen: 
Tomme hus (2004)
Kjærligheten kan visualiseres ypperlig
De fleste har vel fått med seg at asiatisk film har surfet på en stor medgangsbølge den siste tiden. Det har kommet mye bra fra den andre siden av kloden, og da særlig har skrekkfilmene høstet mye positiv kritikk. Jeg anser Sør-Korea for å være det siste store landet fra Asia og Bin-jip er helt klart en mesterlig film som makter å ligge helt der oppe sammen med andre storheter, og heldigvis er det ikke en skrekkfilm en gang.
Bin-jip er en lavmælt film som garantert kommer til å overraske deg. Filmen er uhyre godt fortalt og handler om en ung mann som drar rundt og bryter seg inn i hus som er forlatt av eierne for korte perioder. Når han bryter seg inn hos en rik mann, finner han seg raskt til rette og bruker tannbørsten som om det var hans egen, tar seg et bad og legger seg for å sove. Det han ikke legger merke til er at kona til mannen er hjemme og at hun har hatt en krangel med sin voldelige ektemann. Denne dama observerer protagonisten lenge og oppdager at han opptrer merkelig i enkelte tilfeller. Hovedpersonen fikser nemlig på ting som er ødelagt og bruker huset som om det var hans eget. Etter hvert åpenbarer hun seg for ham og de utvikler et komplekst forhold som også med tiden må beskyttes for hennes voldelige ektemann.
Jeg blir meget imponert over hvor godt regissør Kim Ki-duk klarer å opprettholde tilskuerens engasjement til tross for at dialogen er heller sparsommelig. Dette vitner helt klart om utsøkte fortelleregenskaper, men regissøren bør også dele mye av æren med hovedrolleinnehaverne, Lee Seoung-yeon og Jae Hee. Disse må bygge mye av skuespillerprestasjonene rundt ansikts- og kroppsuttrykk og er så overbevisende at jeg blir emosjonelt berørt av det som foregår på skjermen.
Det er ikke bare skuespillerne som leverer her. Det aller sterkeste bidraget ligger faktisk i musikken, mener jeg. Her blir vi presentert for en av de mest nydelige og vakre sangene jeg har vært borti i forbindelse med filmmediet. Måten denne sangen brukes på er ikke vilkårlig heller, og den passer derfor utmerket i det audiovisuelle uttrykket som Kim Ki-duk så mesterlig greier å formidle. Musikken kommer derfor meget godt til sin rett, og spesielt ønsker jeg å trekke frem en scene hvor hovedpersonen lar sin aggresjon gå ut over den ulykkelige kvinnens ektemann. Redskaper for denne scenen består av en golfkølle og noen golfballer akkompagnert av den herligste musikken som noen gang har eksistert i koreansk film. Trenger jeg si mer? Scenen blir helt perfekt!
Kim Ki-duk lykkes utvilsomt som regissør for denne filmen. Han har en solid bakgrunn med tanke på sine kunststudier i Paris, og denne utdannelsen benytter han utmerket i forbindelse med komposisjonen av bildene i Bin-jip. Så vel skuespillernes bevegelser som kameraets nøyaktige iakttakelser av det som foregår på settet vitner om en mann som vet hva han vil. Den mannlige hovedpersonen blir også nøye koreografert i forhold til hvordan han skal fremtre mot slutten av filmen, og dette fungerer etter hvert kjempegodt.
Bin-jip kan virke litt annerledes. Den siste halvtimen av filmen går i en litt annen retning enn hva jeg hadde forventet, men det viser seg at dette blir gjort med bevisste intensjoner for å trylle frem en fremragende og høyst mektig slutt. Her koser jeg meg skikkelig over hva jeg får beskue, og det er bare å ta av seg hatten for kreativiteten og de vakre iscenesettelsene. Derfor er det nok ikke uten grunn at filmen vant kritikerprisen og prisen for beste regi i Venezia i tillegg til at sekserne haglet fra kritikerne. Den gode responsen skyldes i stor grad regissørens kunstneriske ambisjoner når han lager film, men denne gangen har han også fått hjelp av to glitrende skuespillere, om ikke flere, for den smått usympatiske og voldelige ektemannen gjør også en mer enn tilfredsstillende jobb.
For å oppsummere kan jeg med sikkerhet påstå at denne filmen vil falle i smak hos en stor andel av folket. Historien er spennende og velfortalt, og for å toppe det hele trekker jeg nok en gang frem den utsøkte sangen som er en gjenganger gjennom filmen. Skulle det vise seg at folk ikke lar seg imponere fullstendig av det filmatiske som presenteres, tror jeg likevel at de fleste vil sette pris på Natacha Atlas’ nydelige sang ved navn Gafsa.
Teknisk
Denne utgivelsen kommer i 16:9 fullskjerm (1.85:1). Bildet er stort sett greit, men det forekommer noe støy ved enkelte tilfeller uten at det blir så veldig plagsomt av den grunn. Bildekvaliteten er også varierende gjennom filmen. Noe er av høy kvalitet, mens noe er litt mer rufsete.
Lydsporet får vi i Dolby Digital 5.1, noe som fungerer utmerket. Dialogen kommer godt frem, men mest av alt er jeg imponert over integreringen av musikk, slik jeg nå har nevnt til det snart kjedsommelige.
Det følger med en bakomfilm til denne utgivelsen. Denne starter meget lovende ved at den først presenterer noen kommentarer fra regissøren. Deretter begir den seg ut på å vise veldig detaljert hvordan prosessen har foregått bak kamera under selve innspillingen. Dette fungerer utmerket en stund, men så viser det seg at den gjør slik i over en time, uten særlig mer informasjon. Da blir det fort kjedelig.
Dette er dessverre alt som følger med av ekstramateriale, men i og med at filmen står såpass sterkt uavhengig av alt det andre er dette trygt en utgivelse man kan gå til anskaffelse av.