The Ladykillers [StudioCanal Collection] (1955)

Tregt underholdende

Et mesterstykke av mørk humor og postmoderne brillianse.

Av Martin LahlumFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook08.05.10

Fotogalleri

Se flere bilder

En dag ringer en sleipt utseende mann på døren til Mrs. Wilberforce (Katie Johnson). Den mystiske mannen er en viss Professor Marcus (Alec Guinness), en musiker som ønsker å leie et rom for å kunne øve i med sitt orkester. Den gamle kvinnen er overlykkelig over å få huset fullt av dyktige musikere, men finner etter hvert ut at de fem musikantene ikke er hva de utgir seg for, men i stedet geniale bankranere. For å skjule sin identitet må de fem drepe den gamle kvinnen, men hvem av dem har det i seg til å kaldblodig myrde kvinnen?

The Ladykillers er en drømmeaktig 50-tallsfilm hvor selve filmmediet, på lik linje med drømmeverdenen, benyttes aktivt. Det flørtes med klassiske filmkarakterer som den ekspresjonistiske skurken fra 20- og 30-tallet (Professoren) og gangsteren som figurerte i mang en film på 40- og 50-tallet (Louis, spilt av Herbert Lom), referansene til tidligere filmer er mange, og stilistisk er historien lagt til et særdeles karakteristisk byområde hvor lys og skygger spiller viktige roller for filmens atmosfære.

Allikevel er det den drømmeaktige stemningen som stikker seg mest frem. Det har blitt debattert at denne klassikeren (som Coen-brødrene reinnspilte i 2004 med Tom Hanks i hovedrollen) kun er en lang drømmesekvens fra den kvinnelige hovedrollekarakteren Mrs Wilberforce hode, noe som muligens kan underbygges av Louis uttalelse i filmen om at hele rammen for historien kun kunne vært drømt opp. I denne sammenheng er det også på sin side å legge til at hele historien skal ha kommet til manusforfatter William Rose i en drøm. Drømmereferanser finner man igjennom hele filmen, uten at jeg skal gå mer nøye inn på hver enkelt, men at det krydrer denne lett underholdende krimkomedien er ikke til å legge skjul på.

Foruten dette er det karakterene som setter mest preg på filmen. De fem stereotype skurkene ledes av en særdeles overbevisende Alec Guinness, og konfronteres av Katie Johnson som fikk BAFTA-prisen for beste, britiske kvinnelige skuespiller for sin rolle. De fem skurkene plages til vannvidd av denne uskyldige og rettskafne gamle kvinnen, på lik linje som hun og hennes venninner setter sinnet i kok hos publikumet. Det er lenge siden jeg har møtt en ansamling så plagsomme kvinner i film – på godt og vondt.

Og med det kan The Ladykillers omtales som en mørk komedie som er seg selv bevisst ved hver minste detalj, og hvor hver eneste scene er nøye overveid. Kanskje er det dette, eller rett og slett den noe daterte humoren som gir filmen et noe langdrygt og tidvis kjedsommelig preg. Eller kanskje er det bare mine egne preferanser som stopper meg fra å gi en ellers fantastisk film toppscore. For selv med alle sine kvaliteter kommer jeg ikke ifra at det var noe ubestemmelig (evt. de masete kvinnemenneskene) som forringet filmopplevelsen noe.

Bildet
Formatet er fullskjerm 4:3 (1.33:1) i 1080p HD-oppløsning. Bildet har, selv i restaurert HD-oppløsning, antydninger til svakheter (som bevegende lys- og skyggepartier), men med tanke på produksjonskvaliteten er bildet særdeles bra. Det er imponerende lite filmskader på bildet, og hvis man ser på forskjellene fra originalt bilde til restaurert så er det drastiske forbedringer. Denne blu-rayutgivelsen for utvilsomt en tommel opp for bildekvaliteten.

Lyden
Lydsporet har blitt oppgradert fra det originale monosporet til et DTS-HD Master Audio 2.0 monospor. Mono har aldri vært, og vil aldri bli særlig bra, så filmens lydspor har sine åpenbare svakheter. Dette lagt til side så har denne utgivelsen et meget godt monospor, hvor det er lite støy og hvor nivåene mellom tale, musikk og lydeffekter er godt ivaretatt. Man kan forøvrig velge mellom engelsk, fransk, spansk (castellano) og tysk lydspor.

Bonus
Dette er en av Universal sine StudioCanal Collection-utgivelser, og som vanlig står det respekt av disse utgivelsene. Ikke bare er bildet og lyden fikset opp, men det er også lagt ved en artikkel i hefteform (20 sider), samt en god dose ekstramateriale.

Først ut er en kort introduksjon av Terry Gillian, og et kommentarspor av Philip Kemp. Interessant nok, men det er dokumentaren ”Forever Ealing” (om Ealing Studio - som lagde The Ladykillers), sammenligningen mellom originalfilm og restaurert versjon, og intervjuene med Allan Scott, Ronald Harwood og Terence Davies som har mest verdi her. Dokumentaren tar mer for seg studioet enn The Ladykillers, så for de som er mer interessert i denne filmen så er det nok intervjuene som har mest å by.