Escape from Alcatraz (1979)

Ordet fengslende får en ny mening

En sterk og troverdig fremstilling av livet på innsiden av murene, men mest av alt en film om veien ut fra "fengselet ingen kunne rømme fra".

Av Torstein Ryen-PettersenFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook26.02.13

Alcatraz har akkurat fått inn sin nye fange, ved navn Frank Morris (Clint Eastwood), som raskt blir tatt godt i mot av mange andre medfanger. På den andre siden liker ikke fengselsbestyreren at han har fått inn en fange han ikke kan kontrollere. Under stadig oppsyn trenger Frank all sin kløkt og teft for å holde seg under radaren mens han klekker ut en plan om å rømme.

Historiene om The Rock aka Alcatraz på en øy like utenfor San Francisco har fattet min interesse mange ganger. Fascinasjonen har nok ikke blitt mindre etter filmer som actionbraket The Rock eller mer thrillerorienterte filmer som dette. Jeg klarer ikke å velge en favoritt blant de to; mye grunnet spriket i sjangerne. Allikevel vil jeg nok si at jeg generelt sett foretrekker en knakende god thriller fremfor en overlegen actionfilm, for Escape from Alcatraz er nettopp en knakende god thriller!

Clint Eastwood spiller rollen som den intelligente og karismatiske fangen Frank Morris slik bare Clintern kan. Han drar på seg stålansikt-masken og gir bare små hint om hva som faktisk bor under huden på karakteren sin. Dette skaper en herlig ramme rundt filmen som også opererer på samme måte. Det som virker som en lun og vanlig dramafilm setter inn små stikk av herlig thriller-materiale som gjør at jeg holdes skjerpet og interessert i hva som vil skje. Man kan lett si at dette er et prakteksemplar på dramaturgi der vi stadig beveger oss mot målet til fangen Frank Morris, som selvfølgelig er å rømme fra fengselet som ingen kunne rømme fra.

Det som er viktig med en film som dette er å skape gode spenningsmomenter og her er regissør Don Siegel (Invasion of the Body Snatchers og Dirty Harry) en døende art når det gjelder dramaturgien. Ikke bare bygger han opp historien på forbløffende stilfullt vis, men han viser også at en gammel stil på filmen kler den utrolig godt. Joda, filmen er jo fra 1979, men det er elementer hos denne filmen som minner meg om thrillere fra 50- og 60-tallet (uten at det er negativt). Man føler en stram og til tider litt overdreven teatralsk utførelse av replikker eller små kroppslige reaksjoner. Dette hadde ikke kledd nåtidens filmer, men for denne filmen så synes jeg det fungerer bra. Det kler også en situasjon som det å sitte i fengsel hvor man kanskje oppfører seg mindre spontant og mer innesluttet enn i den frie verden. Det setter også fokus på skillet mellom de innsatte og fangevokterne, selv om det ikke tas noe særlig fatt i dette. Det er bare én stygg ulv her og det er selve sjefen for fengselet.

Siegel har skapt noe ekte og spennende sammen med Clint Eastwood, og det at denne historien er basert på en sann historie gir bare mer kjøtt på benet. Hadde jeg selv sittet med ansvaret for Oscar-nominasjonene i 1980 så ville denne filmen fått et sted mellom 2-5 nominasjoner. Den er faktisk så god, og selv om den har et par logiske brister så holder den unektelig mål den dag i dag også.

Teknisk
Om man snakker om referansekvalitet på bildet, så må denne filmen gjemmes bort i et skap i en mørk kjeller. Altså det er ikke helt håpløst, men det er langt i fra dagens nivå. En hel masse grums i bildet tyder på at de ikke har klart å rydde opp pent nok etter seg. Lyden er helt grei, men den totale mangelen på ekstramateriale er nesten urovekkende for en film av dette kaliberet.