Utgivelsen: 
The Truman Show (1998)
Vi godtar den virkeligheten vi blir servert
The Truman Show er en film som nesten virket som science fiction da den kom i 1998, men man trenger bare å zappe gjennom kanalene for å se at visjonen gikk i oppfyllelse, og vel så det.
Peter Weir har ikke laget mange filmer, men de få han har hatt sin hånd over er nesten utelukkende små og perfekte mesterverk. Gallipoli og The Year of Living Dangerously som han laget i hjemlandet Australia, og Vitne til mord og Moskitokysten som er to av filmene han laget i USA. Men det er nok The Truman Show som foreløpig står som hans aller mest vellykkede og ikke minst visjonære film.
Truman Burbank lever et kunstig liv i et gigantisk tv-studio. Alle vennene hans, moren hans og konen hans er skuespillere hyrt inn av et kynisk tv-selskap for å spille alle personene rundt Truman. Den lille idylliske byen Seahaven ligger på en liten øy, og tv-selskapet har gjort det svært så vanskelig for Truman å forlate øye. Han har huslån, billån, jobb og ikke minst vannskrekk og en grunnleggende redsel for å fly. Alt sammen selvsagt konstruert for at Truman ikke skal forlate studioet.
En dag faller en lyskaster ned fra himmelen, og vi følger Truman noen dramatiske dager der hans mistanke om at noe er alvorlig galt med tilværelsen vokser. Folk følger etter han. Andre folk går bare i sirkel rundt og rundt kvartalet. Det er også vanskelig for tv-selskapet å hindre at folk utenifra klarer å snike seg inn for å advare Truman.
Denne filmen er genial på så mange plan at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Det første som gjør inntrykk er nok det visuelle. Seahaven er så idyllisk og koselig at det nesten gjør vondt å se på. Alle menneskene smiler og har kritthvite tenner. Alle gjerder er hvitmalte. Solnedgangene er altfor vakre, og havet et altfor blått. Filmskaperne har gjort en fenomenal innsats for å få denne verdenen til å se slik ut. Alt er lyssatt litt for skarpt og alle fargene er litt for sterke. Det hele bidrar selvsagt til en slags hypervirkelighet som forsterker opplevelsen av at det hele er et tv-show.
Videre blir jeg revet med av Jim Carreys helt strålende rolletolkning som Truman. Dette var hans første dramafilm, selv om det er mye humor i Truman Show så er det nok slutten av filmen der han virkelig innser at alt rundt han er falsk som gjør sterkest inntrykk. Her viser Carrey at han kan uendelig mye mer enn å spille rene komedier. Dette har han for så vidt fått vise i ettertid med filmer som Eternal Sunshine of the Spotless Mind og ikke minst Man on the Moon.
Andrew Niccols manus har så mange nivåer av satire og menneskelig drama at det er bare å bøye seg dypt i støvet. Først har vi jo den åpenbare kritikken av reality-tv. Hvor langt er et tv-selskap villig til å gå for å kapre seere. I tilfellet Truman Show så adopterer de Truman ved fødselen med intensjonen å følge han hele livet, og tjene penger på til tider helt latterlige produktplasseringer. Man har vel ikke kommet dit enda i virkeligheten. Men kynismen som ligger bak produksjoner vi ser i dag der psykisk ustabile personer blir plassert sammen på en bondegård, et hotell eller en øde øy er etter mitt syn langt mer kynisk enn Andrew Niccol klarte å se for seg da han skrev The Truman Show. Virkeligheten overgår fiksjonen. Dessverre.
Videre har man alle karakterene rundt Truman. Disse er jo skuespillere, betalt for å være bestevennen hans, moren hans, faren hans, sjefen hans og ikke minst konen hans. Man kan jo stille seg spørsmålet om det finnes så kyniske mennesker som ville gjøre hva som helst for å komme på tv. Nok en gang har virkeligheten overgått fiksjonen. Det som foregår i Big Brother-huset eller på tvilsomme hoteller overgår The Truman Show så det synger etter. Mennesker er kyniske og gjør hva som helst for å få sine femten minutter i rampelyset. Og nesten alle andre er de kyniske kikkerne som vil se på hva som helst. The Truman Show er bitende satire på sitt aller beste. Det er en liten scene i filmen der sjefen for showet, Christof, tar i mot telefoner fra seerne, og en seer fra Haag bare legger på røret. Truman har ingen menneskerettigheter. Han er en fange uten å vite om det.
Som våkne lesere forstår så forguder jeg denne filmen. Den er så velskrevet, velspilt og bitende satirisk at jeg kan se den om igjen og om igjen. Jeg prøver å finne logiske brister i tv-showet, men ikke pokker om jeg klarer det. Hele konseptet er vanntett. Jim Carrey, Laura Linney og Ed Harris er fantastisk gode skuespillere, og det hele krydres med Burkhard Dallwitz sin fantastiske musikk.
Bildet
Filmen har tidligere skuffet stort på dvd, spesielt siden den er så ekstremt visuell. Det var derfor med stor glede jeg kunne konstatere at filmen har fått en strålende oppussing av Paramount. Bildet er 16:9 og selvsagt i feilfri 1080p. Farger, kontraster, skarphet og sortnivå er perfekt. Idylliske Seahaven ser utrolig lekker ut og detaljnivået er svært høyt både i ansikter, gressplener og det bølgende hav.
Lyden
Lydsporet er i 5.1 Dolby TrueHD og er meget godt. Dialogen er tydelig og klar. De mange oversiktsbildene fra byen benytter seg av bakkanalane på en spenstig måte. Og både musikk og tordenvær fyller rommet på mektig vis.
Bonus
Bonusmaterialet består av to dokumentarfilmer. Den drøye førti minutter lange Making of … filmen, og en tretten minutter lang film om spesialeffektene. Begge filmene er meget gode og står godt i stil med hovedfilmen. Videre er det noen morsomme slettede scener, trailere og foto.
En moderne klassiker i en skikkelig Blu-ray-utgave, med knall bilde og lyd, og en anstendig og edruelig ekstrapakke. Anbefales på det aller varmeste.
blog comments powered by Disqus