Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Boardwalk Empire - Sesong 2 (2011)
Blant de beste av de beste
Alt som hører til i en moderne TV-serie; originalitet, kvalitet, gode historier og et livaktig og engasjerende persongalleri, gestaltet av ypperlige skuespillere.
Det er våren 1921 og Enoch "Nuckie" Thompson (Steve Buscemi) er fortsatt kongen av Atlantic City. Men kongeriket hans er under angrep av stadig mer ressurssterke og intelligente politifolk, for ikke å snakke om at byens tidligere gangsteradel er misfornøyd med tingenes tilstand og vil ta makten fra ham. Opprøret ledes av Nuckies tidligere protegé, Jimmy, bakmannen er den gamle reven Kaestner "The Commodore" og de blir støttet av stigende stjerner som Al Capone og "Lucky" Luciano. Joda, Nuckie og hans kjære Margaret lever luksuriøst, men langt fra bekymringsfritt. Snart får også Maggie selv problemer på nakken, tunge og grufulle problemer.
Martin Scorsese velsignet serien og regisserte til og med litt i starten, men serien er egentlig skapt av Terence Winter. Han var en av de mest fremtredende skribentene bak Sopranos, og Tim van Patten, som har regien på de viktigste episodene, har hatt regissørfingrene sine borti omtrent alle suksesser som har kommet fra HBO, inkludert, men ikke begrenset til Sopranos, The Wire, Game of Thrones og Rome. Skuespillerne er plukket fra det øverste sjiktet av amerikanske karakterskuespillere, som Buscemi, William Forsythe og Dabney Coleman, samt HBOs sedvanlige heldige funn blant de unge og talentfulle.
Steve Buscemi har vært involvert i mye godt, men han har lekt med regissering og smale filmer og små roller - det var jaggu på tide han tok ansvar og påtok seg en autoritær ledende rolle. Han er en fryd å se til, småvokst og ikke akkurat noen skjønnhet. Men han har en voldsom utstråling og styrke og overbeviser fullstendig som Nuckie Thompson, både på jobben og hjemme hos familien.
Michael Pitt gjør også en minneverdig rolle som Jimmy Darmody. Jimmy er ambisiøs, men opplevelsene hans under verdenskrigen sitter dypt i ham og han virker på samme tid utbrent og uerfaren. I sesong to blir vi smertefullt godt kjent med ham og hans mange motstridende egenskaper.
Det er i og for seg ikke en eneste skuespiller som svikter det fremragende materialet her. Jo mer vi får se av en karakter, jo dypere blir han eller hun. Som i de andre store TV-seriene er det ingen rollefigur som er bare ond, ingen som er bare god.
Selve historiefortellingen bærer et markant slektskap med Sopranos og Deadwood, men selve settingen i det tidlige tyvetall gir serien sin egen unike rytme, sin egen slang og sin egen sjel. Tyvetallet var en overgangsperiode der det skjedde mye. Den moderne kriminaliteten ble grunnlagt, men også moderne sport, med sine ubrytelige bånd til media og folk flest begynte å få mer penger mellom hendene. Det var en tid for opprør og bohemer, det var også en tid for undertrykkelse, gatevold og trangbodd fattigdom. Tidskoloritten er så omhyggelig og detaljert at det virker magisk, det er som om bilder man har sett fra tyvetallet er kommet til live. Små detaljer som vannmugga og såpekoppen på pensjonatet, det yrende folkelivet på en strand der alle kler seg anstendig, en folksom kai der lossearbeidet foregår - alt er en fryd å se til og når disse figurene fra en svunnen tid begynner å snakke og handle og føle, er det pur magi. Det er bare et fåtall spillefilmer som gir denne følelsen og det har vel så mye med fortellerglede å gjøre som ressurser og penger.
Winter plyndrer den klassiske litteraturen og har ikke noe imot at vi ser paralleller til både kjente historier fra gresk tragedie og tydelige elementer av Shakespeare, kanskje mest MacBeth.
Jeg hadde lyst til å ende på femmeren mesteparten av serien, om ikke annet så for å gjemme et terningøye til senere store sesonger. Men det viste seg umulig. Noe annet enn en sekser fra meg ville være løgn.
Teknisk
Bilde og lyd er helt upåklagelig, og ekstrastoffet er både interessant og vellaget. Jeg likte en liten finesse som het "character dossier" som gir deg muligheten til å få opp en mikrobiografi oppe i bildehjørnet på alle rollefigurene i bildet. Mange andre serier kunne med hell brukt dette, det gjør det mye lettere å holde rede på et ekspanderende antall personer selv om det distraherer litt. En svært så grundig sak om livet i 1921 gir mye underholdning og kunnskap, både i form av små doku-klipp og tekst. Den nest siste episoden plukkes fortellerteknisk fra hverandre i en fin og interessant feature og i tillegg er det gode kommentarspor på flere episoder og opptil flere bakomfilmer og introduksjoner til denne nye sesongen. God kvalitet på alt sammen, selv om ikke alt er like dyptpløyende og nytt.
blog comments powered by Disqus
>