The Longest Ride (2015)

Bittersøt romantikk

En todelt opplevelse, hvor det forutsigbare møter en sjeldent vakker kjærlighetshistorie om den lengste reisen – selve livet.

Av Tor Martin ÅrsethFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook24.08.15

Fotogalleri

Forfatteren Nicholas Sparks har i løpet av de siste femten årene blitt en av de største leverandørene av tekster til romantiske drama i Hollywood-filmer. Dette er faktisk den tiende filmatiseringen av hans tekster. Filmene har sjelden blitt de store kritikeryndlingene, men publikum har elsket dem. Hva er så grunnen til dette? Det mest iøynefallende er det faktum at filmene bruker klisjeer for alt det er verdt. Når det pøses på med for mye velkjente formler, har filmene en lei tendens til å bli forutsigbare, og det er drepen for romantiske filmer. Samtidig er historiene universelle, med en bred appell og gjenkjennelsesfaktor. Vel vitende om forhistorien til filmen, var det med en dose skepsis undertegnede gikk i gang med å se den. Til min store overraskelse ble dette en utrolig fin opplevelse, med en film som leverte langt over forventet.

Premisset for filmen er som ventet – karrierekvinne og kunststudent Sophia (Britt Robertson) møter rodeorytteren Luke (Scott Eastwood), og alt tilsier at en romanse mellom dem er umulig. Søt musikk oppstår likevel, men veien mot å finne hverandre blir lang og kronglete. Etter at de er på tur hjem fra sitt første stevnemøte, ser Luke at noen har kjørt utfor veien. De redder den gamle mannen Ira (Alan Alda) akkurat i tide, og oppdager at han har med seg en boks med gamle brev. På sykehuset blir de bedre kjent med ham, og får vite at brevene er kjærlighetsbrev han skrev til sin avdøde kone gjennom et langt liv sammen. Sophia begynner å lese brevene sammen med Ira, og gjennom tilbakeblikk får vi innsikt i livshistorien hans. Denne brukes som et virkemiddel i formidlingen av den ungdommelige kjærligheten de to hovedkarakterene gjennomgår. Kan de finne sammen, til tross for at de er svært ulike personligheter – akkurat som Ira og kona Ruth gjorde?

Innledningsvis lyser de fleste varsellamper, for her pøses det på med klisje etter klisje. Ofte er det kleint og usedvanlig åpenbart hva som skjer, og kommer til å skje. Hovedhistorien med ungdommene er ikke den aller beste, og den klarer ikke å skape de store følelsene. Men noe skjer når vi får se tilbake på livet til Ira. Det klippes hele tiden mellom gamle dager og nåtid, slik at de to parallelle historiene utfyller og forklarer hverandre. Det Luke og Sophia går igjennom er det samme som Ira og kona gikk gjennom, altså umulig kjærlighet. La meg bare understreke det store problemet den første halvtimen-tre kvarterene: de dramaturgiske virkemidlene er alt for åpenbare – hovedkarakterene har totalt forskjellige planer for livene sine, og det er komplett umulig at de skal finne sammen. Konfliktene er konstruerte og lite troverdige, og alt er satt sånn på spissen at det blir smått komisk. Likevel skjønner vi umiddelbart at de kommer til å finne sammen. Når man vet dette, kreves det noe ekstra for å gjøre filmen interessant. Det pøses også på med en ikonografi som er så typisk og velkjent, at den føles klumsete og uten selvtillit. Noen burde fortalt filmskaperne at for å forklare at noen er kunstinteresserte eller rodeoryttere, trengs det ikke å fylle omgivelsene deres med alt – og da mener jeg bokstavelig talt alt! – som forbindes med disse typene. Overlessingen føles som en undervurdering av oss som ser på, og det føles ikke bra.

Det filmen gjør så briljant, er å bruke en allerede levd kjærlighetshistorie, både som godt drama i seg selv – men også svært viktig for å skape interesse for den som er underveis. På samme tid som historiene er lettvinte og irriterende, er de sympatiske og lette å like. Robertson og Eastwood er gode skuespillere, men er litt irriterende i sine karakterer. Det er for tydelig at Robertson er den søte «girl next door», og Eastwood er kjekkas med sjarm. Da er det bedre å se en Alan Alda i storform som den troverdige, gamle mannen som er desillusjonert mot slutten av livet. Livet uten kona han satte høyere enn livet selv, er tomt og uten mening. Kort fortalt er forhistorien hans dypt rørende og ektefølt, briljant spilt av Jack Huston som Ira, og Oona Chaplin som kona Ruth. Disse sekvensene er godt periodedrama, og denne delen av filmen avslører svakhetene i nåtidshistorien. Underveis kommer det noen avveier som føles litt unødvendige, som om man trenger å banke inn alle elementene med slegge for å forsikre seg om at publikum får med seg at «Hei, disse to ungdommene er virkelig totalt ulike, og det er jo utenkelig at de finner sammen – sant?» Filmen tar seg opp på grunn av Ira og Ruth, og den blir faktisk veldig spennende etter hvert. Hadde man kuttet litt i råmaterialet, kunne sluttresultatet føltes mer helhetlig ut, og det tror jeg hadde fått bort litt av de irriterende klisjeene.

Til slutt klarer The Longest Ride å fremstå som en rørende og varm kjærlighetshistorie, og er absolutt en film det er verdt å få med seg. Jeg likte filmen svært godt, og ble både rørt og fengslet av dramaet – spesielt mellom Ira og Ruth. Likevel er det for mange unødvendige klisjeer, og det burde blitt jobbet mer med dialogen og historien som dreier seg rundt Luke og Sophia. Hadde den vært mindre forutsigbar, kunne faktisk filmen snust på klassikerstatus i segmentet romantisk drama. Den når ikke helt opp, men har like fullt mange minneverdige øyeblikk og sitter ganske bra.

Teknisk
Skarpt og delikat bilde gjør dette til en god, estetisk opplevelse. Lyden er også flott mikset, og spesielt er rodeosekvensene veldig bra. Bonusmaterialet består av bakomfilmer og kommentarspor, og er ganske så bra.